Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

En siste post på veggen til nærbutikken

Når onsdag kommer mottar jeg melding med dårlig nytt fra Midtimellombygd. Nærbutikken skal legges ned. For første gang på lenge får jeg skikkelig hjemlengsel med en nærhet til bygda der alle kjenner alle og der nærbutikken er det naturlige møtestedet som limer lokalsamfunnet sammen for selv om vi alle har Facebook så er det fortsatt noen som skriver på veggen til nærbutikken før de henger det opp med en fargerik tegnestift mens de krysser fingrene for at noen ser notisen mellom oppslag som forteller at det snart er fotballkamp og at den sorte katten fortsatt er forsvunnet.

En gang var Midtimellombygda et riktig så staselig sted med både handel, post, lensmann og prest, ja, det var til og med kommunesenter for hele Ofoten. Nå er det kun gårdene, den gamle brygga og apoteket igjen som vitner om storhetstiden og jeg tenker tilbake på da jeg var 15 år. Da jeg var 15 år brukte jeg mesteparten av tiden min på å fundere på og å planlegge hvordan jeg skulle komme meg ut av kjedsomhetshelvete i den lille bygda. Nå lengter jeg tilbake og jeg kjenner at jeg er litt trist fordi nærbutikken er lagt ned som nok en spiker i kista for bygdesamfunnet som råtner på rot. Midtimellombygda er fortsatt staselig, men limet er borte. Hverdagslimet med ferske tulipaner hver fredag, bygdesladder over grønnsaksdisken, overpriset kjøttdeig som man fortsatt kjøper for å støtte opp, is på sommeren, en vennlig prat med noen du ikke har sett på lenge og som du skulle ønske du så oftere, venninneprat i øl-hyllene og den evige funderingen mens du tråkler hyllene: “Hva skal jeg ha til middag i dag?”. Velviljen når du har tombola på konto i form av hvite kvitteringer med navn på som sier at du kan komme innom for å betale når lønna kommer på konto.

Har vi oss selv å takke? Er vi Rema 1000-horer som ikke innser verdien i det vi har før det er borte fordi vi valgte bort det som var nært? Det koster å ha et lokalsamfunn og brorparten av prisen er det vi selv som må betale, både i kroner, ører og i tid. Det koster å drive butikk på bygda og det koster å handle på butikken i bygda, men summen av det man får igjen er vel så viktig når handleturen tar mye lengre tid enn man trodde fordi man alltid må slå av en prat og når handleturen blir langt kortere fordi man slipper å kjøre 1 mil etter melk når man har det travelt og er middagssulten.

Nærbutikken. Selve kjernen i et lokalsamfunn. Nå er den borte. “Takk for gode tider. Jeg hadde håpet på å se deg igjen når vi kom tilbake”. Det er min siste post på veggen til nærbutikken.

foto: Vinterverket

Advertisements

2 responses to “En siste post på veggen til nærbutikken

  1. Hilde Herigstad 17. februar 2012, kl. 17:10

    Hei! 🙂
    Jeg er også vokst opp i ei lita bygd, eller egentlig i en skog et stykke unna bygda, men vi hadde nærbutikk vi også. Det var tanten min som drev den, og om jeg syklet de fem kilometrene til «nærbutikken» en varm sommerdag, sammen med en god venninne, spanderte tante en is på oss, eller kanskje vi var så heldig å ha med oss penger hjemmefra. Men uansett fikk vi en is alikevel! 🙂
    Den butikken ble nedlagt, deretter gjenåpnet og nå enda en gang stengt for et par år siden. Det begynte å gå nedover da posten ble flyttet til byen. Samvirkelaget, senere Spar, ble aldri det samme etter det. Det er synd at det skal være sånn. Nå bor ikke jeg i bygda lenger, og har ingen ønsker om å flytte tilbake heller. Men isen smaker aldri så godt som den vi fikk etter en lang sykkeltur! 🙂
    Håper alt står bra til! 🙂
    Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: