Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Hver dag er mors dag, men i dag er det morsdag

Det er min andre morsdag når vi feirer med hvitt gull fra himmelen i gave og jeg funderer på om man egentlig trenger en “morsdag”. “Hver dag er mors dag”, sier jeg til henne og tenker på den dagen på dolokket da jeg fant ut at jeg skulle bli mor.

foto: Vinterverket

To små streker. To små streker som forandrer hele livet, resten av livet og alt som er igjen av livet. Jeg kjenner jeg blir svimmel der jeg sitter med testen i hånda. Svimmel og kvalm sitter jeg lenge på dolokket på en helt ordinær torsdag sånn i slutten av august og er kvalm. Jeg sender melding om de blå strekene til en venninne og når hun i beste valgtidsånd svarer at så lenge jeg ikke skal stemme på Krf i neste måned så er det ingen fare. Jeg sitter litt til og så kaster jeg opp.

Som gravid er det forventet at man blir kvalm. Man skal bli kvalm og skikkelig dårlig, det er noe alle vet og som en skikkelig gravid så gjør man ting etter boka og da blir man kvalm. Jeg blir også kvalm og er kvalm hele tiden mens jeg lurer på hvorfor det heter «morgenkvalme» når jeg er kvalm både på formiddagen og på ettermiddagen i to hele dager inntil jeg innser at jeg faktisk ikke er kvalm. Jeg bare innbiller meg det fordi det er slik det skal være. Når gir den psykiske kvalmen gir seg seg blir den avløst av panikk og hoppende glede som igjen gir seg utslag på hele registeret av følelser som medfører endel ustabile øyeblikk med krampegråt i dusjen, latteranfall og tårer i øynene når reklamefilmer med små barn vises på tv. Ingen forteller deg om alle følelsene som kommer med passasjer i magen. Livet som gravid burde komme med en ferdskriver som kontinuerlig registrerer data som kan bidra til å klarlegge årsakssammenhengen av hjertets høyde, kurs, balanse og fart. En liten boks som tåler regn, vind, havari og total krasjlanding. Det er som om jeg har løsnet fra kloden og svever rundt som en satellitt utenfor den virkelige verden. Catch and release, catch and release. Jeg lever på utsiden av kroppen med en på innsiden av kroppen.

Jeg låner fødselsbøker av venninner og skumleser, men fødselsbøkene sier ingenting verken om følelser eller om hjerteklem. Alt man hører og leser om er de fysiske plagene noe jeg også merker når jeg begynner å bevege meg utendørs med voksene mage. Som gravid er man ikke lengre herre over egen kropp og midt mellom epler og frosne erter spør hun hvordan det er med avføringen. “Treg mage?”, spør hun og legger hodet litt på skakke. Jeg mumler, plukker med meg en pose med brokkoli og smiler skjevt tilbake. “Brokkoli er bra. Du må passe på å få i deg nok jern”, sier hun og kikker med argusøyne ned i kurven min. Jeg håper hun ikke legger merke til den store sjokoladeplaten som ligger der. Hun sier ingenting. Og når vi skilles utenfor butikken tar hun meg på magen og ønsker meg lykke til.
I løpet av seks måneder har kroppen gått fra å være min egen til å bli et vandrende sirkus til allmenn beskuelse og forlystelse. Alle har en mening og alle mener så mangt. Og det er ikke den ting man ikke kan spørre om. Her er alt lov og det er visstnok naturlig å diskutere avføring i fruktdisken, såre pupper i kassakøen og det er alltid rom for snakke om halsbrann, oppkast, hemoroider og underlivsplager. Alt som før var gjemt under bordet ligger nå og vaker i dagslys mens vi venter på sola og har 101 dager igjen. Og når jeg sier at det går fint, jeg har ingen plager, at alt er som før bortsett fra at rund blir den eneste formen på denne siden av sommeren, da ser de litt skuffet ut og legger hodet på skakke. “Men det er enda tre måneder igjen”, sier jeg og så smiler de. Ja, da har jeg enda god tid til å få alt jeg burde få og så er alt tilbake til det vante igjen.
Jeg forteller selvfølgelig ikke at jeg griner til Statoil-reklamen, at jeg fire ganger på en uke har byttet sjampo fordi jeg ikke tålte lukten av de jeg hadde og at når snøen hadde lagt seg på trappa så hadde jeg problemer med å komme meg ut ytterdøra. Jeg sier heller ikke at jeg føler meg som Jabba the Hutt på Lykkepiller samtidig som jeg blir rasende forbanna når ting ikke fungerer som de skal. Jeg fortier det faktum at jeg er ustabil og glad, hormonell og rasende, tjukk, sulten, at jeg sover dårlig på natta og at jeg må tisse for hver slurk med te jeg drikker.

«Å føde er noe av det jævligste jeg noensinne har gjort! Jeg revna seriøst herfra til Haugesund…..» Når det er en måned igjen til passasjeren skal melde sin ankomst kommer «Vi som har født før»-klubben på banen og avholder sin årlige konkurranse i å ha hatt århundrets verste fødsel. Her snakker man om revner av verste sort, blod, gørr, jordmødre fra helvete, smertestillende som ikke ville virke, oppkast og alt du kan tenke deg av ingredienser som man vanligvis ser i en horrorfilm fra Japan. Jeg lukker ørene og tenker på røde støvler. Jeg leser at røde støvler er symbolet på at alt er mulig. Med røde støvler kan man klare det man vil og gå dit man vil. «Jeg skal føde i røde støvler», sier jeg. Da ser de bare rart på meg og rister på hodet. Det er kun førstegangsfødende som kommer med slike tåpelige utsagn. De som har født før vet bedre og de skulle ønske at jeg kunne høre bedre etter når de førsøker å fortelle meg om livets realiteter. Men jeg er håpløs og syns at valg av barnevogn er langt mer vanskelig enn valg av smertestillende og redsler for å revne.

Å kjøpe barnevogn er verre enn å skulle kjøpe en bruktbil. For det første så koster det nesten like mye og for det andre så er det langt flere kriterier som skal ligge til bunn før man treffer det viktige og riktige valget. Den skal være romslig, bygd for fart, snø, humpete veier, trass og ha god plass. Den skal være i riktig farge, ha rett understell, ikke være av for gammel årgang, ikke hatt for mange eiere, ingen rust, gode bremser, gode hjul og den skal være selve symbolet på det mammalivet man ønsker å vise frem, og jeg som ikke engang klarer å bestemme meg for hva jeg skal se på tv. Er det dette de mener når de snakker om at man må bli voksen når man skal ha barn? Jeg bestemmer meg for å utsette barnevognkjøp og bruker dagene på å forholde meg til at rund skal bli den eneste formen før påsken melder sin ankomst og det er ikke bare bare når man oppdager at klærne faktisk ikke vokser i takt med utviklingen. Så mens andre spiser taco akkopagnert av gullrekka på NRK står jeg på hodet i klesskapet på jakt etter noe som er større en jeg var i oktober og mindre enn et telt som kan romme tre personer og en primus. Dagen etter kjøper jeg en brukt Simovogn og er fornøyd med det selv om jeg er dømt til måneder i tunika og tights, noe jeg vet jeg vil bli premiert for når påsken kommer. Påske. Som liten trodde jeg at det var et fjell som het Påskefjellet. Det var det fjellet man hørte om på nyhetene der folk knakk armer og ben, ble tatt av snøskred, gikk seg bort og frøs av seg tær. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor folk fortsatte å dra dit og heller ikke dro på et annet fjell isteden. Nå vet jeg bedre for i år skal jeg bestige helt andre ting enn fjell i påsken og akkompagnert av Statoil-reklamen gråter jeg igjen. Jeg er en vandrende tåremaskin i tunika og tights. Hvorfor er det ingen som snakker om alle disse følelsene man opplever? Den lammende redselen som plutselig angriper deg når du minst venter det. Vil jeg bli en god mor? Vil jeg elske barnet mitt? Vil jeg klare dette? Tusen spørsmål som ramler inn uten mulighet til å verken spørre publikum eller å velge 50/50. Så jeg ringer en venn, men før jeg får svar så kommer svaret jeg trenger innenfra og da er alt greit igjen når passasjeren sender morsesignaler om at alt vil bli bra. Jeg stryker over magen og vet at jeg vil elske henne høyere enn livet. Jeg bare vet det og jeg gleder meg ufattelig mye til hun kommer, noe hun gjør på en fredag en uke før tiden.

Jeg er mor.

Jeg hadde alltid tenkt at om jeg ikke fikk til å amme så var det ingen krise, men når jeg må innse at jeg er blitt velsignet med medlemskap i «The-No-Milk-Today-Appreciation-Society» så er det et voldsomt nederlag. Jeg virker ikke. Jeg er en mamma som ikke engang klarer å gi mat til sitt eget barn, og så forbanner jeg kroppen min som ikke vil virke slik den skal. Er dette takken for en rask fødsel uten revner? Jeg sukker, gråter, banner og svetter! Hvorfor får ikke jeg til det alle andre kvinner klarer å få til? «Det er helt naturlig å amme». Det er mantraet og jeg er tydeligvis ganske så unaturlig når jeg ikke engang evner å få til det mest naturlige i verden og er det egentlig så naturlig som vi skal ha det til når det fins dusinvis av bøker om hvordan man skal amme barn? Jeg er usikker og sliten, men har ikke noe annet valg enn å bli en flaskemamma. Det fins ikke så mange bøker om å være flaskemamma så jeg prøver meg frem ved hjelp av Flaskeposten og magefølelser. Det viktigste er at barnet blir mett og det blir hun. Hun blir mett og sammen finner vi rytmen til resten av dagene helt til vi kommer til søndag. Når søndag kommer viser hun for full hals at hun ikke har store planer om å holde hviledagen hellig. Jeg kan ikke huske sist jeg var våken med måsen uten at det involverte glade mennesker på grensen til allsang på nachspiel, men på mange måter kan det sammenlignes når vi skriker, skråler og tar en pause med flaska i munnen. Jeg puster, rister av meg kimingen i ørene og nyter stillheten i lange drag mens store øyne ser på meg og små fingre holder rundt mine. Det er søndag når vi, sammen med måsen, er stille i noen få minutter.

Hver dag er mors dag. Vi svelger kameler mens vi lærer raskt hva som er viktig og hva som er mindre viktig og ettersom tilstanden ikke kommer med pakningsvedlegg og bruksanvisninger så kan det ta noe tid å sette seg inn i hvordan dette fungerer og hva man må gjøre for å oppnå optimal funksjon av hverdagen. Og har man noensinne vært inne på tanken om trylletriks så er tiden inne for å trylle frem blekksprut-armene. Man kan aldri få nok armer og enkelte dager kan man prise seg lykkelig over at lykkebollen på magen fortsatt holder stand til å balansere ting på når tiden og armene ikke strekker helt til.

Hver dag er mors dag, men dagen i dag er kun for mor. Gratulerer med dagen, kjære mor!

Reklamer

3 responses to “Hver dag er mors dag, men i dag er det morsdag

  1. Ann-Kristin 12. februar 2012, kl. 11:17

    Gratulerer med dagen og dagene. Igjen setter du ord på ting…du ordner på hylla kan man si. Takk for det, jeg gjennomlevde min første graviditet, andre, tredje og fjerde nå….og mamma slutter man aldri å være, min eldste er over 40 nå og i går smilte han til meg over en raus bukett med røde tulipaner. Livet er så godt.

  2. Laila 12. februar 2012, kl. 20:36

    Gratulerer med morsdagen.
    Du skriver fantastisk og levende. Og dette innlegget følte jeg nesten var skrevet om meg og min opplevelse av det å gå gravid og bli mamma, alene men stolt. Jeg nikker meg gjennkjennende gjennom store deler av innlegget. Jeg ble til og med også en av disse mammaene som ikke «virket», jeg ble flaskemamma:)
    Tusen takk for nok et fantastisk blogginnlegg:)
    Ha mange flotte mors dager videre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: