Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Unna vei! Her kommer Supermamma!

Mens de fleste fortsatt ligger å sover har jeg allerede vært våken i flere timer med hele registeret av trøtthet, glede, ydmykhet, panikk, angst, latter og styrke pakket inn i ullpledd sammen med små fingre som ikke er helt i form. Jeg har våket, tørket opp, skiftet på senga, hentet vann, delt ut klemmer, vært morsom, kledd på ullsokker og matet katten. I dag er jeg Supermamma hvis eneste oppgave er å være en topptrimmet turbomaskin av ypperste klasse som feier alle av veien. “Unna vei!” Hun ser på meg med store øyne og så ler vi før hun sovner igjen på sofa under det store ullpleddet sammen med katten som har gitt opp forsøket med å snike seg unna.

Å være Supermamma er slett ingen enkel oppgave når man både skal være sirkusdirektøren og vaktmesteren i en og samme båt samtidig som man lager mat fra bunnen av, passer på at Reima-dressen sitter som den skal og at den unge håpefulle ikke ser mer en akkurat tilmålt tv-tid annen hver dag. Tv hver dag er en vederstyggelighet man må unngå for en hver pris og dagens barn-tv er slett ikke egnet for små barn uansett. “Alt var mye bedre før”, sier Supermamma mens hun drømmer seg tilbake til livets glade dager med Tøydukke Anna og tegnefilmer fra østblokken. Så tar hun seg sammen og innser at hun egentlig er glad for at man er mer opplyst i dag selv om hun fortsatt ikke vet hva stevia er og hva man bruker det til. Jeg henter mer vann på den lille flasken og sjekker pannen. 39 i feber og Supermammahjertet skulle ønske vi kunne byttet plass, for en stund. “To små hender, store ting. Tommelen i munnen sin. Dyndune med blomster på, vi som er litt større passer på. Drøm søtt. Du er trygg i natt”. Supermamma synger og så sovner hun igjen i den slitne lille kroppen som en gang ikke veide mer enn et brød. Hun er glad hun har innsett at det å hente vann og å dele ut klemmer er viktigere enn tilmålt tv-tid. Jeg er Supermamma og vet å prioritere hvem som får tid i manesjen.

Mens mine flittige medstudenter sitter med sine velfylte kaffekopper og blanke ark klare for nok en forelesning sitter jeg i en gammel joggebukse med tranflekker på. Jeg har vasket klær, vasket opp, kokt kaffe, drukket et halv kopp kaffe, tørket opp, hentet vann, delt ut enda flere klemmer, trøstet, skiftet, rettet på pledd, satt på film og sluppet ut katten. “Supermamma i farta! Unna vei!” Jeg gremmes over flekkene, men en Supermamma i farta har ikke tid til slikt i dag og når jeg lener meg bak så kjenner jeg at jeg er lykkelig selv om hun er syk med roser i kinnene. Jeg har alt. Jeg har henne. Jeg er kanskje ikke alltid Supermamma, men jeg har hjertelim og det er nok. Mer enn nok. Så finner vi frem de fineste luene vi har og pynter oss. “Det er viktig å pynte seg selv om man er syk”, sier Supermamma-loven. “Spesielt når man er syk”, sier en annen Supermamma. Vi er enig i den.

foto: Vinterverket

Advertisements

One response to “Unna vei! Her kommer Supermamma!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: