Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Man skal ikke klage

Det er så langt den kaldeste dagen med 23 grader minus når jeg ligger i fosterstilling på badet midt på natta. Jeg har ikke hatt omgangssyken siden barneskolen og nå husker jeg hvorfor. Det gjør skrekkelig, skrekkelig vondt. Nesten så vondt at jeg dør litt. Så jeg henter dyna og bestemmer meg for å campe på badet. Å måtte røre på seg mer enn nødvendig akkurat nå er som å leke med livet. “Det kunne vært verre”, tenker jeg. Jeg skal ikke klage. Så sovner jeg. Neste dag er jeg nesten frisk.

foto: vinterverket

Som sannsynligvis den eneste i verden klarer jeg å legge på meg 3 kilo når jeg er forkjøla. “3 kilo!” Jeg sukker og klager høylytt, mens jeg gledelig oppdager solsiden av omgangssyken og er 3 kilo i minus. Hva var det jeg klagde for? Jeg fortrenger natten på baderomsgulver, kulda, kilo som går opp og ned mens vi kler på oss for å dra til butikken. “Kjøre bil”, sier hun og klapper høyt. “Ja, vi skal kjøre bil”, svarer jeg og så svinger vi Kanutte ut på veien med kurs for rundkjøringa i Skaialuft.

Hun står bak oss i kassen og når hun som er minst smiler til henne så er det som å putte en femmer på ordstrømmen som ingen ende vil ta. “Ja, det er kaldt nå, ja, men vi skal ikke klage. Det er nå gikta som blir verst i denne kulda. Det er nesten så jeg ikke klarer å bevege meg ute og uten hjelp, ja, du vet, det er ikke lett for en gammel krok i kulda og når gikta setter inn som verst, men det verste er hodepinen som følger med. Godt at jeg ikke er en som klager selv når det dunker og dunker så man nesten ikke får sove om natta. Ikke klarer jeg å spise heller, men det er mest på grunn av gikta. Ja, den kommer med kulda” Hun trekker pusten og jeg øyner sjansen til å snu meg, men så fortsetter hun. “Huff, den gikta ja. Den er ikke enkel, men det er godt at jeg ikke er en som klager. Klaging er det verste jeg vet. Hadde jeg klagd så ville hodepinen blusset opp igjen og det hadde ikke vært til å leve med så jeg klager ikke. Ikke engang da jeg brakk lårhalsen klagde jeg. Det var kaldt da også”. Hun stopper. “Man skal ikke klage”, sier hun og så er det min tur i kassa. Jeg puster lettet ut mens jeg ser at hun snur seg mot bakmannen og fortsetter ordstrømmen.

Mandag kommer med 26 grader minus og frostrøyk som strekker seg fra fjorden til over fjellene med en anelse av rosa som vil bli til sol når dagen kommer i gang. Det er bitende kaldt, men vi skal ikke klage. Jeg har møtt mitt fremtidige jeg om jeg klager for mye.
Snart er det vår.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: