Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Forelesning fra syvende rad

“Jeg hører og jeg glemmer. Jeg ser og jeg husker. Jeg gjør og jeg forstår”

foto: Vinterverket

Hun som sitter på tredje rad strikker mellom kopper og det smale mellomrommet mellom benkene som illustrerer det store gapet i kunnskapen av ting jeg burde ha lært mens jeg var opptatt av å tørke nesen og å hoste under dyna. Hun hoster også mens hun med vante fingre trekker i de røde trådene fra nøstet og pensum i takt med ham som prater og sidemannen som noterer.
De to første radene er tomme. Like tom som kaffekoppen min. Vi er todimensjonale på rekker og rad av fortid, samtid og kunnskapen som skal bli til fortid. Fortid. Det er lenge til fortid.

Han som sitter på sjette rad er han som tekster med mor. I den grønne lille boblen ser jeg, når jeg bøyer meg litt frem, ikke for å snoke, men fordi jeg burde tatt en synstest da linsene sluttet å virke som de skulle og alt på avstand ble litt tåkete, ser jeg at mor svarer. Kanskje skriver hun at hun savner ham, at huset er blitt så tomt og at jo da, hun kan sende litt mer penger, men det forteller vi ikke til far. Ikke sant? Så skriver hun kanskje at far jobber sent og at hun skal på bokklubb i kveld. “Du er så langt borte, gutten min”. Han lukker den grønne boblen.

Jeg sitter på syvende rad og fryser. Mest fordi det er kaldt og nummeret før votter i den kalde rommet, men jeg lar dem ligge pent på pulten. Han som snakker liker kanskje ikke at folk driver og tar på seg vottene i tide og i utide så jeg lar dem ligge på pulten selv om jeg innerst inne tror at han ville akseptert en slik oppførsel. Han ser snill ut. Snill og romslig nok til å kunne overse utebekledning innendørs. Han ville nok bare ristet litt skjult på hodet og fortsatt med strømlinjeformet struktur og kanskje ikke før sittende ved middagsbordet ville han fundert på hvem hun var hun rare jenta som tok på seg ullvotter innendørs på syvende rad. Så ville han spist en munnfull til med gulrot og potet uten å legge mer vekt på den litt uvanlige hendelsen.

På rekke og rad må vi frem på podiet. Vi er tredimensjonale når alt løser seg opp i bevegelser og så er vi ferdige for dagen. Jeg tar på meg vottene, reiser meg fra syvende rad og går hjem.

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: