Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Bergensere og Marit Larsen

Iløpet av jula har hun lært seg å sette sammen to ord. “Tenne lyset” er favoritten og selv om dialekten er litt merkelig og fremmed så elsker jeg å høre henne snakke. “Spille musikk”, sier hun og så hører vi på Marit Larsen mens vi tar ned julestjerna.
«The fuel to write. To burn, to stay alive. To stand and wait. It takes fuel to light the tiniest star, and fuel to start a fire»

“Har du ikke møtt noen kjekkaser der oppe da?” Nei, jeg kan vel egentlig ikke si det, men det er nok ikke fordi de er ikke-eksisterende, men fordi jeg ikke har sett etter dem. “Nei, men jeg har møtt veldig mange som er trivelige”, svarer jeg og holder fokus på det som er viktig og når man skal holde fokus på det som er viktig så nytter det ikke å sitte med hodet i hjerter og marshmallows. Og så står han plutselig bare der.

Jeg begynner det nye året med nykokt kaffe, en helt fersk notatblokk og med litt mer mascara enn i fjor slik at jeg ser enda mer våken ut selv når jeg kun har sovet 5 timer. Jeg er en anelse blå under øynene. “En god concealer”, er det første jeg skriver i min ferske notatbok, blar om og så er jeg klar selv om eksamensresultatene enda ikke er like klare og jeg er nervøs som en kvist i vinden midtfjords på Ofotfjorden. Hva om jeg knekker? Jeg blar om til et nytt blankt ark, setter ørene på stilk og lytter interessert. Med nykokt kaffe og litt mer mascara er jeg så absolutt tilstede. Og så står han plutselig bare der.

Fokus. Hold fokus. Jeg retter meg opp og forsøker å holde fokus, men alt jeg tenker på er hvor kjekk han er og at han helt sikkert klarer å skru sammen en bokhylle helt perfekt uten engang å lese bruksanvisningen. Jeg kunne trenge en som kan å skru sammen en bokhylle helt perfekt og så rødmer jeg litt ved tanken på min fine nye hvite bokhylle som på grunn av en idiotisk bruksanvisning og en mengde med ubrukelige skruer nå har åtte fine spikerhull og to synlige sponplater på langs. Bokyller i flatpakker er i seg selv en idiotisk oppfinnelse, men han som står helt foran hadde sikkert fikset den lett der han står og smiler i all sin selvfølgelighet. Godt at han ikke er tankeleser. Lurer på hvor han kommer fra? Sikkert et sted med fin dialekt. Ålesund, kanskje? Eller fra Hedmarken eller Sogndal? Jeg håper han kommer fra Ålesund. Han har sikkert en litt mørk og fin stemme som passer ham perfekt. En bokhyllehelt med fin stemme fra Ålesund er aldri å forakte. Jeg smiler for meg selv. Dette skal bli et bra år. Tror jeg? Så åpner han munnen og begynner å prate.

Dagen er over og slukøret legger jeg den tomme kaffekoppen i sekken sammen med den nye notatblokken, som fortsatt bare inneholder en påminnelse om å kjøpe concealer. Bokhyllehelten fra det som burde ha vært Ålesund sitter fortsatt på første rad og er fortsatt like kjekk. Jeg sukker. “Bergenser”, mumler jeg for meg selv mens jeg trør ut i minus 17 grader. Bergenser. Han er bergenser. Hva gjør man med en bergenser, sånn bortsett fra å irritere seg over den irriterende dialekten? Bergensere kan ikke være helter og de kan sikkert ikke sku sammen bokhyller uten bruksanvisninger. Jeg gjetter på at menn fra Bergen er storforbrukere av kundeservice på IKEA når de ikke skjønner opp ned på noe og så lurer de på hvorfor ting faller sammen selv om de har skruer til overs. Jeg er på Bergen-stadiet og jeg har ikke plass til flere like. Sommerfuglene i magen dør litt i kulda. Kanskje han vil vurdere å bytte dialekt? Jeg kan uansett ikke noe om verken Brann eller Rune Larsen så jeg slår det hele fra meg før jeg begynner å tenke noe mer på Rune Larsen for ingenting er verre enn å ha tanker om Rune Larsen, vel, sånn bortsett fra tanker om fotball og sånt.

Vi spiser is til dessert sammen med Marit Larsen. «Tenne lyset», sier hun. «The fuel to win. To dare to keep the rhythm», svarer Marit Larsen. Hun smiler og så spiser vi resten av isen.
«It takes fuel to walk the line, to put one foot in front of the other. It takes fuel to turn the wheels, to keep the grace to still discover».
Bergensere, du liksom, og så kjenner jeg at jeg gleder meg til morgendagen likevel. Sommerfugler kan visst overleve i 17 minus og i ukjent terreng.

foto: Vinterverket

Advertisements

One response to “Bergensere og Marit Larsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: