Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Jul i november

Midt i forelsningen som handler om noe helt annet på svensk begynner jeg å fundere på dette med tepper som dekker over hjernen slik at man ikke husker det man burde ha husket og så klarer jeg ikke å huske om det heter «jernteppe» eller «hjernteppe». Er det et teppe av jern som legger seg over hjernen slik at viktig informasjon blir blokkert og innestengt uten rømningsveier eller er det et hvilket som helst teppe som legger seg over hjernen og som smelter inni hjernebarken og danner et hjernteppe? Jeg blir usikker og fortsetter å grave i teflon mens foreleseren fortsetter å messe på svensk og så konkluderer jeg med at for meg spiller det egentlig ingen rolle for ingenting godt kommer av teflon uansett. Jeg avbryter tankerekken akkurat i tide til å få med meg «…kommer man för sent så stör man”. Så er det helg.

Jeg vet ikke helt når adventstiden tar til andre steder, men hos Strømsnes-jentene tar den til når Lillebråk åpner pakken til Mellombråk som ser ut til å bli en årlig tradisjon som setter startskuddet til adventstiden der vi kan henge opp stjerner og pynte oss i glitter under nordlyset. Hun jubler når hun får tak i pakken og triver av papiret som rommer juleglede og overraskelser til hun som er midtimellom, men som nå har blitt konfiskert av hun som er minst. Jeg kan ikke annet enn å le. Så leter vi etter julestjerna mens vi med en anelse av hjemlengsel synger sanger om å ro aleina. «Nu finn æ mæ her blant holma og skjær, med tona og vindskeive ord. Før så æ på båtan fra brygga, nu e det æ som ror».

«Vi ror ilag, du og jeg» sier jeg mens vi sammen tar kjentmannsprøven i boden etter jakten på julestjerna. Hun ler og tviholder på julegaven som om den var en juvel. Julestjerna er og blir borte så mens vi venter på stormen Berit fordriver vi tiden med å åpne flere julegaver og med å spise klementiner fra den nye rosa komfyren som har fått hedersplassen i stua. Hvem sier at man ikke kan feire jul når man vil? Å feire jul sånn i slutten av november i 0 grader og blåst er den beste tradisjonen vi har. «Nu e det vi som ror», sier jeg til henne og så spiller vi sangen en gang til mens vi spiser nok en klementin fra små kopper som tilhører den rosa komfyren. Ingenting er bedre enn jul i november. Nå kan stormen bare komme.

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: