Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Våre døtre

I natt sover hun i storjente-dyna med pysjamas som har ører på føttene. Den er grønn med sauer på. Den er helt ny og lukter bare av henne når jeg bretter den store dyna over henne og lille-vovva. Så sier jeg god natt. Hun sier “heia” og vinker. Når man er 18 måneder er det ikke så lett å skjønne forskjell på “natta” og “heia”. Å vinke er alltid gøy. Nesten like gøy som å klappe og å dra katten i halen. Så slukker jeg lyset og lukker stille døren igjen.

En dag skal hun bli stor. Hun skal opp og ut i verden, slik man skal gjøre når man er stor, og det bekymrer meg kjenner jeg når jeg leser avisene om hvordan tilstanden er i den verden vi lever i der nei ikke lengre betyr nei og der jenter og kvinner må passe seg for å gå fritt rundt der de måtte ønske. Jenter og kvinner kan ikke gjøre som de vil, slik gutter og menn kan gjøre. Vi kan ikke gå der vi vil, vi kan ikke kle oss som vi vil, vi kan ikke drikke så mye som vi vil og bryter vi reglene så kan vi saktens skylde på oss selv om uhellet er ute.
Reglene. Det fins mange regler for jenter og kvinner. Vi må ta våre forhåndsregler. Vi har regler å følge for å forhindre at andre ikke skal begå kriminelle handlinger. Vi stilles til ansvar andres ugjerninger om vi er så uheldige å bryte reglene. Hvor er reglene for den som begår ugjerningen? “Det vet jeg ikke, men hun burde ikke gått der hun gikk i de klærne hun hadde på”, sier noen og rister på hodet. “Står straffen i forhold til regelen hun kanskje brøt?”, spør jeg. Det er ingen som svarer.

Jeg har en datter. Hun heter Lykke og hun nekter å sove når sola skinner, når det er varmt ute og når lille-vovva ikke er med henne. Hun elsker å bade, hun spiser helst brødskive med leverpostei og hun ler høyt når vi danser og blåser såpebobler som flyr fortere med vinden enn hun klarer å fange dem med fingrene. Hun drikker fortsatt av tutekopp, syns at “tannpusse-sangen” er utrolig stas og hun er sjenert for mennesker hun ikke kjenner, men blir fort husvarm der latteren sitter løst selv om hun er mammadalt. Mammadalt. Ja, hun er det og det gjør ingenting når man er 18 måneder og sitter i storpike-bilstol og spiser med fingrene av skjeen som man så fint har lagd middagsmaten på. Hun spiser middag og er flink til det selv om hun syns det er mer morsomt å sende små klasebomber av mat ned på gulvet det katten sitter å venter på neste ladning.

Det er triste tilstander for noen i dag, i morgen og den neste dagen. Noen er noens datter, noens mamma, noens venninne og noens kjæreste. Noen er en kvinne som fikk begrenset sin frihet til å kunne gjøre som hun vil, til å kunne gå der hun vil, til å kle seg som hun vil og til å fortsette livet sitt slik hun ville. Det ble tatt i fra henne og det gjør meg sint! Sint, trist og redd. “LA HENNE VÆRE I FRED!” Jeg har lyst til å rope, men det nytter ikke. “La henne være i fred”, sier jeg stille til meg selv, mens jeg funderer på hvor reglene for hvordan man behandler jenter og kvinner er. Hvor er reglene som sier at man ikke overfaller andre, som forteller at nei betyr nei, som sier at man ikke har rett til å tvinge seg på noen kun fordi man går alene, som sier at en kvinne som har drukket øl ikke er fritt vilt, som forteller at den kvinne som beveger seg ute når det er mørkt ute ikke fortjener å bli voldtatt og hvor er reglene som sier at selv om man går i korte skjørt så betyr ikke det at man ikke fortsatt bestemmer over egen kropp. Hvor er reglene som sier at enhver kvinne bestemmer over egen kropp og hvorfor gis det ikke sterkere signaler om dette? Det fins hundrevis av regler for jenter og kvinner på hvordan man skal oppføre seg og kle seg, men jeg har aldri sett regler for hvordan gutter og menn skal oppføre seg når de treffer på en, eller flere, av disse jentene og kvinnene. Det er triste tilstander.

Hun er 18 måneder og hun jubler høyt når jeg løper etter henne i gangen for å fange lille-magen, hun elsker å dusje, hater å skifte og når hun er trøtt kryper hun helt inntil meg så jeg kan kjenne hjertet hennes banke i takt med mitt. Det bobler i magen min, i armene mine og i hjertet mitt hver gang jeg ser til henne når hun sover i senga sammen med lille-vovva eller sitter i plaskebassenget med ben som trommestikker i det blå vannet og jodler i takt med bølgene hun selg lager. Hun er 18 måneder og har mine øyne, gyldent hår og en latter som fostrer sommerfugler midtvinters.

En dag skal hun bli stor og i dag gruer jeg meg til det. Jeg skal lære henne å bli smart, til å passe på seg selv, til å ta gode beslutninger, til å være fornuftig og til å behandle andre med respekt. Men er det nok? Er det nok når andre tydeligvis ikke lærer det samme og som ikke helt skjønner konseptet med å behandle andre med respekt, å ta nei for et nei og det å la andre gå i fred? Det er så utrolig urettferdig at vi, du, jeg og våre døtre skal få innskrenket vår frihet fordi andre stjeler store biter av den til egen vinning!

foto: Vinterverket

Advertisements

4 responses to “Våre døtre

  1. mormor 31. oktober 2011, kl. 11:20

    Jeg har lest og nikket enig.
    Hvordan skal man få til at piker, jenter, kvinner er akkurat like mye verdt som gutter, karer, menn?
    På hvilken arena skal vi ta kampen?

    Ha en fin dag. 🙂

  2. Malin 31. oktober 2011, kl. 22:11

    Godt skrevet (som alltid)

  3. Ina Marita 1. november 2011, kl. 19:19

    Jeg sitter her på sofaen og kjenner at jeg blir rørt. Jeg tør å innrømme dette – siden du en vakker høstdag fortalte at en mors hemmelighet også fikk øyekroken din til å bli våt.
    Tankene dine blir fantastiske når du får skrevet de ned. Jeg kjenner en klump i halsen når jeg leser innlegget for andre gang… Måtte våre døtre aldri bli utsatt for noe når de sier NEI!
    Det er godt å vite at de fortsatt er små og springer trygt i den grønne basen. Det er godt å vite at de allerede har lært å si nei når Janne spør om de vil ha kaviar på brødskiven. Det er godt å vite at det bare er vovven som skal ligge ved siden av dem i senga. Det er godt for mammahjerter å vite at de ikke forstår hvor forferdelig og urettferdig denne verden kan være!

  4. Elin 20. januar 2012, kl. 10:35

    Nydelig skrevet om morskjærlighet og bekymringer. Du skriver fantastisk bra, frk. Strømsnes. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: