Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Utsikt til innsikten

Neida, å føde var slett ikke så vondt som jeg hadde trodd. Altså, det gjorde litt vondt, men jeg var så heldig å ikke revne herfra til Haugesund og da er det mindre vondt for det gikk så fort vet du, men epidural fikk jeg ikke, det er for pyser og selv om ammingen ikke gikk, det er mange som ikke klarer å amme, så var det helt fantastisk og da hun kom ut….. Barn er mye syke, vet du, men det er bare så fantastisk… Og så fikk hun smake brus for første gang. De lo av meg som aldri hadde latt henne få smake brus, men så barn trenger ikke å drikke brus selv om man ikke skal slanke barn altså, og ja, det første jeg sa da hun kom ut….

Jeg ser meg selv ovenifra. Jeg ser og jeg hører ordstrømmen som aldri later å ta slutt mens mine venninner som ikke har barn plukker på neglebåndene og ser på klokken. Er det jeg som snakker? Er det fra min munn alle ordene kommer ut fra? Når ble jeg en slik person hvis tilsynelatende eneste misjon i livet er å snakke om fødsel, amming og barn som om jeg var den eneste gjenlevende til å fortelle historiene? Jeg forsøker å prikke meg selv på skulderen, men ordene stopper ikke. De bare fortsetter å flomme. Hvem er jeg og når ble jeg slik?

Når vannet gikk der midt i ambulansen så skjønte jeg at noe var på gang, men det gikk veldig fort altså, ble litt blod og gørr og slikt, men sånn skal det være, tror jeg, og så fikk vi dobbeltrom…. Øyekatarr smitter superlett altså, man kan ikke gå i barnehage da og vet dere hva? I går sa hun “tutta” for første gang, jeg vet at det ikke er et skikkelig ord, men er det ikke fantastisk!

foto: Vinterverket

Noe må ha skjedd mens jeg så en annen vei, var uoppmerksom, og glemte av alt det andre at jeg ble en slik kvinne som bare snakker om det som står henne nærmest. Den siste boka jeg leste har jeg allerede glemt, men jeg tror den handlet om noe i Trondheim. Et ran kanskje? Men dette begynte lenge før den siste boken og lenge før frosten kom med minusgrader midt på formiddagen der jeg sitter i kantina og er en av dem jeg irriterte meg grenseløst over for noen år siden. “Har hun ikke noe liv?”, sa jeg da. Nå sier jeg helt andre ting med helt andre ord. Har jeg vasket mine sosiale antenner på feil program for de later til å ha krympet? Jeg ser meg selv ovenifra og lurer på når jeg skal slutte å snakke? Det er nok nå, sier jeg til meg selv og jeg tror at venninne er enige ettersom neglene blir mer og mer interessante. Kaffe! Ta deg en kaffe! Jeg roper til meg selv og med ett er det som innsikten våkner til liv igjen. “Jeg tror jeg må ha en kaffe og litt frisk luft”, sier jeg og når jeg møter mitt eget speilbilde i døra så er det ikke meg selv jeg ser. Det er en annen.

Den kvelden begynner jeg på en ny bok. Jeg tror det vil gjøre verden godt med en pause.

Reklamer

One response to “Utsikt til innsikten

  1. mormor 27. oktober 2011, kl. 19:21

    Noe skrur på noe i snakketøyet nå man får barn.
    Men det hjertet er fullt av, renner munnen over med 🙂

    Ha en fin kveld 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: