Tilståelse

Jeg er en av disse grusomme menneskene du leser om i avisen. Jeg er en av dem som har gjort det utilgivelige og det skjærer meg i hjertet. Jeg er en av dem som reiste fra katten.

Det er over 14 dager siden jeg så ham sist. Vi har akkurat pakket ferdig og er klar til å dra når han ombestemmer seg og ikke vil være med. Jubeltrollet sitter i bilen, klokka er litt over 09 og vi har 60 mil igjen til vi er fremme. Men han er bestemt. Han vil ikke være med så han stikker til skogs og der blir han selv om jeg roper, puser, roper, gråter og puser igjen. Så vi drar. Vi kjører av gårde med halve hjertet igjen i fjæra og selv om jeg snur 3 ganger for å sjekke om han har kommet tilbake så må vi til slutt bare kjøre avgåre uten å snu oss. Jeg gråter hele veien til Setermoen.

Jeg savner deg masse! Jeg har ikke glemt deg og jeg har folk som leter etter deg. Kan du ikke komme frem så noen kan finne deg og så du kan få komme nordover og hjem? Vær så snill!

Hjem er der familien er og når vi begynner å komme i orden blir det nesten som hjem, men noe mangler. Han mangler og når kveldene kommer merker jeg det ekstra godt. Det er ingen som kroer seg nederst i fotenden på sofa og som sniker seg under pleddet når det er kaldt. I nesten 7 år har vi vært sammen og nå er han ikke her lengre. Det gjør vondt og jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på når jeg kjørte av gårde. Jeg har så utrolig dårlig samvittighet. Hva slags menneske er jeg egentlig?

Fryser du? Har du mat? Savner du oss like mye som vi savner deg? Hvor sover du når mørket kommer? Du må komme frem, pus, så noen kan ta deg inn. Jeg har folk som leter etter deg, men ingen har sett deg på lenge. Hvor er du?

“Han er jo bare en katt”. Nei, han er ikke bare en katt. Han er min katt og han er den beste. Han er et levende vesen som jeg har ansvar for og jeg har sviktet på det groveste. Jeg har gjort det utilgivelige og jeg får ikke fred før han er funnet og er her han hører hjemme. Hjemme hvor det er mat, husly, kos og trygghet. Og når kvelden kommer savner jeg ham ekstra mye når jeg lurer på hvor han skal sove i natt. Jeg klapper på hodeputa ved siden av meg, men den er tom.

Det er over 14 dager siden jeg så ham sist og det gjør mer vondt for hver dag som går. Jeg savner ham så utrolig mye, jeg er bekymret for hvordan han har det og jeg skammer meg for at jeg bare reiste. Snart kommer vinteren og den vil jeg ikke engang tenke på……

foto: Vinterverket