Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Hjernefeng-shui og høyvannsbukser

Å leve med barn er som å konstant leve med en ladd pistol rettet mot tinningen. Redselen ligger hele tiden på lur og når venninner smiler overbærende til meg så skjønner jeg at jeg må lære meg å slappe av og ta livet med ro. Hun må få utforske verden og prøve seg. “Men må hun utforske så mye så fort?” De nikker og smiler igjen og jeg vet at de har rett, men det er så vanskelig å gi slipp selv når hjertet mitt vokser i takt med hver minste ting hun får til. Hun er min Jordbærpike, men jeg må nok bare innse at hun verken er lagd av porselen eller bomull.

Jeg tenker på da jeg var liten og på tiden før høyvannsbukser. Høyvannsbukser. Tenk at vi gikk kledd slik? Jeg gremmes. Det gjorde mamma og pappa også når jeg insisterte på at buksene skulle være lagt opp så mye at begge stripene på tennissokkene kom frem mellom fotformsko og olabukse. Da, og kun da, følte jeg meg betydelig nydelig og jeg kunne ikke fatte og begripe hva fossilene maste om. Høyvannsbukser var det kuleste og de var kommet for å bli. Trodde jeg. Og mens hun sover sukker jeg lettet ut over at høyvannsbuksene er et avsluttet kapittel og at luften som i går var tett nå er fri og klar. Det lukter kun hav, sol og frihet.

Frihet. Som liten hadde jeg masse frihet. Vi syklet midt på veien, akte ned de lange bakkene, stupte fra kaia og klatret i trær. Vi hang på bergene, rullet i gresset, gikk på slang og vi rodde båt til den store øya som deler sundet i to. Vi var glade og frie barn som gjorde akkurat som vi ville. Trodde vi. Og fra den andre siden av gjerdet lurer jeg på om mine foreldre satt med hjertet i hånden slik jeg gjør nå og jeg bestemmer meg for å ommøblere tankene.

foto: Vinterverket

Feng shui er mitt våpen for det meste og når jeg flytter alt til venstre føler jeg meg tilpasset. Venstre er hjertesiden og når hodet følger etter faller ting på plass der jeg kan hente frem alt det jeg ønsker å gi henne: En barndom lik min. En tid med glede, latter, sang, musikk, kjærlighet og varme hender. Bilturer med telt, krangling i baksetet, Bjørn Afzelius på nedtur og Sade på opptur mens vi rastet i varmen på campingplasser på steder vi aldri før hadde hørt om. Jeg vil gi henne blåtoner som spiller på strengene i mellomgulvet og all den kunnskap jeg kan videreføre. Det jeg ikke kan overlater jeg til andre i prosessen med å gi slipp og la henne utforske verden.

Jeg smiler i sola og teller fregner på armene. Jeg har en plan. En god plan og jeg akter å holde meg til denne for jeg vet at venninner som oftest har rett og jeg kan ikke vokte over henne. “Frihet under ansvar” brukte hun å si da vi var små. Og så lenge høyvannsbukser ikke kommer på moten igjen så skal jeg, så skal vi, leve under dette. Pust inn, pust ut, pust inn.

Pust ut.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: