Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Idyll

Å motta to tekstmeldinger samtidig kan være trivelig nok, men for min del går det ofte litt i surr når jeg skal svare. Noe Elkjøp også får erfare når jeg skriver: “Åhh, så kult! Kos deg masse, ta en øl for meg og god helg. Klem”, på meldingen om at min kjære datamaskin er ankommet verkstedet. Meldingen skulle til min bror som er på blåtur i Dublin. Håper han har det fint.

Det er 30 grader når jeg barberer leggene for første gang siden jeg vet ikke når, men jeg antar det var sist reagenslysene så dagens lys og det var sånn rundt i slutten av september. Nå er det juni og vi vasser for første gang i det ganske kalde vannet som renner gjennom sundet bak den store øya som deler fjorden i to. “Bah”, sier hun og peker mens hun smiler i det kalde vannet. Båt. Båt er det store for tiden og når man bor i ferieparadiset der båttrafikken er dobbelt så stor som biltrafikken så er sjansen stor for at “båt” vil bli det tredje ordet. “Det er på dager som dette at vi får lønn for en mørk, kald og tung vinter”, sier jeg til henne, men hun er mer interessert i å spise leiere enn å konversere om alt det vi har glemt mellom november og mars. Det er rart hvor fort man glemmer på dager der man må barbere leggene og olje ryggen fordi man har glemt å smøre på solkrem.

foto: Vinterverket

De sier at de ikke vil at vi skal bo her. “Veien blir så slitt”, sier de og med ett føler jeg meg uønsket på stedet som var mitt, på berget der vi lekte som barn og i bakkene som jeg kjenner hver en lomme av opp til hagen som rommer alle minnene bak store vinduer. Min plass. Vår plass. Og nå vil de som er urbane ikke ha oss her fordi vi sliter ned veiene og husene vil falle i verdi. Vi er ikke gode nok.

De sier at de ikke vil ha folk rekende hele tiden og at de egentlig vil være i fred samtidig som de smiler, slår av en prat og er tilsynelatende hyggelige. De er hyggelige. De var hyggelige. For bak den smilende fasaden med ordning og reda, det må være ordning og reda for det står i statuttene og da kan man ikke ha ski liggende på verandaen, ønsker de bare at vi skal flytte slik at stillheten kommer tilbake. “Bråker vi?” Nei, vi bråker ikke, men vi er i veien for de som vil slappe av og ta livet lungt på landet. Landet er best uten de som bor på landet og veien blir mindre slitt.

foto: Vinterverket

Det er 30 grader når vi driter i å dra på dugnad og heller sitter på verandaen i sola med iskaldt i glasset mens vi ser på dem som rydder tang i fjæra til enda lengre ut i fjæra. “Det vil reke i land igjen når floa kommer” og så ler vi høyt. Ler av ondskap, av irritasjon og av frustrasjon. Hvor skal vi gjøre av oss?

De truer med å ringe kommunen og de lager nye regler som kan kontrollere det meste. Makt er viktig, men det er langt viktigere å bestemme over naboen og hvem naboen skal være. De vil ikke ha hvem som helst rekende langs vannkanten og ta seg til rette på veien, i hagen, på egen veranda, på berget og i fjæra. Hvor skal vi gjøre av oss når urbanistene legger lista over hele bygda med å bestemme og presse prisene oppover for hus som står tomme hele vinteren? Har vi som ønsker å bo her fast, som har lysene på gjennom hele vinteren, som handler på butikken året rundt, som har barn i barnehagen, som har jobb, som har venner, familie og som stiller opp i bygda ingenting vi skulle ha sagt? Skal vi la oss presse ut fordi veien blir slitt, fordi de som flykter fra larm og ståk i byene vil ha ro og fred i idyllen sin der de selv ønsker å bestemme hvem som bor på andre siden av gjerdet og fordi de har råd til å betale mer enn de fleste for hus til hytte?

Jeg er irritert. Såret, irritert og jeg ergrer meg over at jeg lar meg irritere. Dette er VÅR bygd og vi deler den så mer enn gjerne, men det må være rom for alle og det må være plass til oss som gjør at det er liv laga i bygda. Så jeg gjør så godt jeg kan og fjerner skiene fra verandaen og smyger meg stille rundt så de kanskje ikke ser meg og glemmer at jeg er her slik at de ikke blir irriterte for at jeg er her hele tiden og forstyrrer deres etterlengtede fred og ro. Det hadde kanskje vært bedre, siden de ikke er så glade i folk, å skaffe seg noe enda lengre ut på landet, men de har kanskje ikke tenkt på det?

Jeg sjekker telefonen før jeg legger meg. Ingen tekstmeldinger. Så lukker jeg vinduet forsiktig igjen selv om lufta står stille og gleder meg til tirsdag når jeg kan puste ut, leve uten å være til bry og når jeg kan føle meg hjemme i mitt eget hjem. Helt til neste gang de kommer…….

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: