Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Gravøl på den inneklemte dagen

Det er fredag når jeg velter en stol og blir sittende fast mellom stolen og sofa under bordet. Inneklemte dager er de verste dagene og dagen har så vidt begynt når jeg lirker meg ut fra under bordet for å rekke telefonen som kimer og durer fra kjøkkenbenken. Hadde jeg visst at det var dårlig nytt ville jeg blitt under bordet til evig tid. Men ettersom jeg kun er noe svaksynt uten antydninger til å være klarsynt så kommer jeg meg løs og tar telefonen på det som er siste ring.

Det var ikke liv laga og nå er det slutt. Stemmen i telefonen nøler litt og jeg kan høre på tonefallet at han kvier seg for å formidle dette. “Han er død”, sier han. Jeg blir stille. Helt stille og kjenner at klumpen i magen presser seg opp mot halsen med et ønske om å slippe ut gjennom tårekanelene. “Død? Helt død?” “Ja”, svarer han. Stillhet. Det blir stille lenge før jeg moter meg opp til å spørre om det man egentlig ikke burde spørre om i en sådan stund: “Etterlot han seg noe? Ble det noe igjen til meg?”

Jeg visste at jeg burde tatt vare på ting og gjemt unna minnene. Jeg skulle lagt dem på en plass der ingen kunne nå dem og der de for alltid ville vært mine, men det er for sent nå. Han er borte og han tok alt med seg i graven. Alt. Eneste jeg har igjen er hukommelsesminnene om alt det morsomme vi gjorde, reisene vi tok, minnene vi lagret og alt vi engang hadde til felles. Resten er borte og tapt for evig tid. Helvete!!!! Kjenner det bygger seg opp et sinne mot ham og mot meg selv. Mest mot meg selv fordi jeg er den største idioten som ikke vet å sikre meg, som ikke evner å ta vare på det han hadde, på det vi hadde sammen, og at jeg ikke tenkte på å gjemme unna det beste. Hvorfor tenker jeg ikke?? Jeg hadde boksen klar og det var bare å legge det i boksen, lukke lokket og sette den bort.

Hvem skulle tro at slutten kom nå. Han var så ung, så ung og det føles så urettferdig. Alt er så urettferdig i dag på den inneklemte dagen der jeg satte meg fast mellom stolen og sofa under bordet og da min kjære datamaskin gikk i døden med alle bildene fra hennes første leveår.

Jeg er trist.

foto: Vinterverket

Advertisements

2 responses to “Gravøl på den inneklemte dagen

  1. Ida 3. juni 2011, kl. 22:06

    Min bedre halvdel sier her at bildene ikke er borte selv om dataen er aldri så mye død! Send harddisken på dataverksted og be dem hente fram bildene. Det koster sikkert litt, men det er det verdt!
    🙂

    • ca.strømsnes 7. juni 2011, kl. 11:30

      De har forsøkt, men den var død, svidd og klar for plankedressen:( Kunne ikke hente ut noe som helst… Kjipent, men begynner å komme over det og satser på at jeg har lært nå, for ente gang;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: