Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Tidspress, McDreamy og «alt går i grisen»

Strømsnespikene har aldri vært spesielt gode på logistikk så når vi har avtaler før lunsj så er vi oppe med måsen slik at vi får gjort alt vi har å gjøre med god margin. I dag er en slik dag og når klokka viser syv spiser i frokost. Vi har god tid, akk så god tid så vi spiser sakte, later oss og glemmer helt av at tiden går fortere når den går sakte og plutselig har vi veldig dårlig tid.

Dusje? Må dusje. Hopper gjennom dusjen, børster håret, kler på meg det som ligger nærmest, pusser tenner og hopper i skoene. Jeg er klar. Puh! Hvor er Lillebråk? Lillebråk! Skifter, kler på, finner tutta og lue. Har du bæsja? Skifter på nytt, finner lua og kommer oss ut av døra for å finne ut at det regner mens tiden renner ut. I bilstolen, på med beltene og opp bakken. Pengbok? Snu bilen, ned bakken, inn døra, hente pengebok og opp bakken igjen. Vi er på vei. Over fylkesgrensen og tilbake til det normale igjen. Puh!! Helsekortet? Ikke tid til å snu, men når vi ankommer på slaget skulle jeg ønske at vi hadde snudd likevel når jeg tropper opp i trygdebunaden på kontoret til barnelegenes svar på McDreamy og smiler fåret med håret til alle kanter og skoene på halv åtte. Helsekortet? “Nei, det har vi visst forlagt. Har lett over hele huset, men jeg kan ikke finne det”, sier jeg og rødmer lett fordi han er så kjekk og fordi jeg lyver til den kjekke mannen. Han smiler, nikker og så rødmer jeg igjen.

Fortsatt rød i kjakan krysser vi fylkesgrensen på nytt i øsende regn for å besøke Rema der vi mellom reolene med barnemat og husholdningsartikler treffer på noen i samme ærend og som av dialekten å skjønne ikke ble født med ski på bena. Vi smiler, skravler og så peker han på middagsglasset som jeg forsøker å lure ned i handlevogna. “Spiser hun det?”, spør han og peker igjen på glasset. Busted! Ok da, så lager jeg ikke all maten selv. “Ja, hun spiser det meste så lenge hun får spise selv. Blir en del gris da”, svarer jeg og smiler. “Gris?” “Ja, det blir litt gris, men det gjør ikke så mye” sier jeg og legger nok et glass i vogna. De er tydeligvis liberale og bryr seg ikke om at man forer opp ungene på glassmat. “Gris av alle?”, spør han igjen. “Ja, det blir stort sett gris uansett” sier jeg og smiler. På et merkelig språk hvisker de sammen, så ser han lenge på meg før han sier: “Vi spiser ikke gris” og så tar de vogna med den lille med seg og forsvinner nedover reolene mot melk og yoghurt. Gris? Gris?? “Søl! Jeg mente søl!!”, roper jeg, men de snur seg ikke selv om alle andre gjør det og stirrer på meg som om jeg er gal. Jeg rødmer for tredje gang i dag.

Hjemme igjen. Puh! Klokken er snapt tolv og det er dags for lunsj, middag og kvelds når Strømsnespikene har gjort sitt for dagen og ikke akter å gjøre det slag mer.

foto: Vinterverket

Advertisements

2 responses to “Tidspress, McDreamy og «alt går i grisen»

  1. Frau L 31. mai 2011, kl. 21:38

    HErlig beskrivelser du har! jeg smiler og ler og kjenner meg igjen;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: