Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Vi går i rute på grensen

Nord-Sverige er absolutt ingenting som nord-Norge. I nord-Norge her bosetter man seg, ofte som eneste hus i mils omkrets, på hver minste lille knaus, vik og vidde så er nord-Sverige bare dekket av snø, fjell og trær så langt øyet kan rekke på isveiene i solskinn som tar oss forbi skilter med merkelige navn som igjen fører oss forbi flere trær, mer fjell og dyp snø som nå og da huser en enslig rød topplue med planker på bena. Nord-Sverige er et merkelig sted. Storslagent og flott, men det er så stille, så øde og så… Jeg forventer at det bak neste sving skal hoppe frem en dansende dverg eller en gal dame hvis eneste misjon er å passe på trekubben sin. Nord-Sverige er som å være i Twin Peaks, men jeg føler meg fortsatt ikke som Audrey Horne der jeg sitter i slitte olabukser med hestehalen på halv åtte etter at jeg på halvminuttet fant ut at vi nok en gang skulle være impulsive og dra til utlandet for å handle melk og dopapir.

“Vi går i rute på tur opp og på turnè”. Selv om Sverige ikke kommer med hus og folk så kommer det med musikk når vi passerer Vassejaure på 68 grader nord der vi har lagt vindmøllene bak oss og alt vi kan se er fjell, snø og is så langt øyet rekker med solbriller på. Det er så stille så stille. Nesten som om vi er alene i verden. Vi og fregnene som formerer seg gjennom bilruta. Sola står høyt og det er nesten, men bare nesten, så jeg ønsker meg planker på bena, topplue og en liten sekk med kakao og appelsiner. “Til neste år”, sier jeg til henne. “Til neste år skal vi også parkere i veikanten midt her oppe i Ingenmannsland og legge i vei med sekken på ryggen”. Hun rynker på nesa og sovner igjen.

Vi følger jernbarnelinja helt til vi kommer til en hyttelandsby med biler, flagg og folk. Er det her dvergene og The Bookhouse Boys holder hus, mon tro? Jeg kjører sakte, men ingen dverger i sikte, forbi hyttene, forbi flere svinger og helt frem til den store butikken der de ikke har Systembolag, men små jenter som der ut som gutter når vi dummer oss ut for første gang på grensen til ironi, men ironi er visst en pølse i Sverige og det er bare vi som ler. Når man er i utlandet er det lov å le av dumme ting, av rare ting og det er lov å oppføre seg merkelig. “In Norway we call it grøt” er et eksempel på en helt normal ting å si når man er i utlandet, men i den folketomme butikken er det ingen å snakke med så vi snakker litt for oss selv der vi kikker på rare varer og ler av merkelige ord.

Hun sover når vi kjører tilbake på den ensomme svingete veien. Jeg vinker adjø til Sverige og lover at vi snart skal komme tilbake mens Twin Peaks-følelsen avtar jo nærmere grensen vi kommer. Det er ingen dverger i sikte og jeg føler meg litt mer som Audrey Horne der jeg styrer med stø hånd på vei hjem forbi vindmøllene og toppluene. Oppspilt av dagens utflukt bestemmer jeg meg for å våre flink, flink, flink litt til og syr navnelapper på klærne hennes etter at vi har sagt nattinugatti til fuglene og katten.

“Vi går i rute på tur opp og på tur ned” med en stykk olabukse pyntet med rosa ullstrømpebukse og en vott. Dagen er definitivt over. God natt!

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: