Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Om dem som ikke får beholde lykken

“Når vi er på hytta så griller vi”, sier naboen. “I snø og minusgrader??”
“Når vi er på hytta så griller vi”, sier naboen. Ja, da så….

Etter å ha tilbrakt en finfin ettermiddags hos Storebråk, som er fetteren til Mellombråk og tremenning til Lillebråk, og som er kjent for å hente hørselvernet når Lillebråk lager for mye støy inntar vi kveldsmaten sammen med vinduskonvolutten, vovva og katten som mjauer på gulvet. Hun er trøtt og sliten etter en lang dag, men finner fortsatt krefter til å juble og klappe når hun er flink. Og hun er flink. Du er min flinkeste, sier jeg til henne når vi sier god natt og vinker til hverandre mens jeg tenker på de små fingrene som uoppfordret søkte mot hånda til hun som tilhører nr.6 og strøk over den. Noe slikt har hun aldri gjort før. Hun gjenkjenner godhet, tenker jeg og er ganske så lykkelig over livet mitt, barnet mitt og gode venninner som strikker, kjører vin-bilen og som bare er der når man får et akutt behov for sladder, kaffe og en vin-vin-situasjon.

Jeg leser om hun som ikke fikk ta med seg lykken sin hjem og det slår meg som en hammer midt i hjertet. Hun som jeg ikke engang kjenner forteller en historie som berører meg på måter jeg ikke visste om når hun skriver om lykken som hun kun fikk kjenne i åtte timer før den ble frarøvet henne. Jeg skulle ønske hun kunne fly i revers. I revers. Ta bort det vonde og det fæle, å gå tilbake til det punket der hukommelsen bare rommet glede over den hvite senga med små sprinkler. Flere ganger leser jeg hennes historie og jeg kjenner det i hver muskel at det eneste jeg vil er å klemme henne og si at alt skal gå bra. Men alt går ikke bra. Ikke for henne, henne som jeg ikke kjenner, men som akkurat nå har satt noen spor i sjelen min. I sjelen hennes.

Stille smyger jeg meg opp på det lille rommet merket med “Lykke” på døra. Hun puster tungt og jeg innser at jeg er verdens heldigste. Jeg har hatt alt på min side. Stille setter jeg med ned på øverste trappetrinn og bare lytter, lytter til den jevne pusten som går mens ermet på genseren min får store flekker av det våte som renner. Jeg er heldig og jeg er lykkelig! Hvorfor kunne ikke hun som jeg ikke kjenner fått det samme? Hvorfor? Hvorfor er det slik at det fins noen som ikke får beholde sin lykke?

Naboen sukker høyt ute i snøstormen. “Hva er det?”, spør jeg. “Vann i grillen”, sier han før han banner slik man gjør i nord og lukker døra bak seg. Noen ganger er hverdagsproblemer de beste problemene når man ikke vet om de som er større…

foto: Vinterverket

Advertisements

2 responses to “Om dem som ikke får beholde lykken

  1. Ahmeron 20. februar 2011, kl. 17:27

    Har ikke naboen din
    hørt om
    bål…?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: