10 måneder

Hukommelsen har opphevet tiden

når det som virket som en lett lunsj har forvandlet seg til 10 måneder mens husene fortsatt sto på rekke
av fortid, fremtid og en samtid der alt ble risset inn i former og bevegelser. Armer, ben og hvite deler av kraniet i en vitenskap jeg ikke klarer å skjønne omfanget av når jeg stadig lar meg fascinere og forundre av de stadige endringene som kommer med en rød tråd gjennom det hele mens vi ler og lærer oss å klappe i utakt fordi vi er litt for ivrige.

Små spor som aldri vil snø igjen befester seg

til bevisstheten som en grensesprengende kosmisk konstellasjon uten radar eller ferdskriver som gjør at viktige data må lagres i mellomrommene
mellom alt som skjer mens vi venter på at vinden skal stilne og vi kan slippe tak i maskene som vingler på ustøe ben som tar to små skritt i en endeløs lykke som gjør meg

tredimensjonal.

Tiden forener seg med 10 måneder og blir til nå. Nå.