Mikrosafari

Det er søndag når vi sitter under ullpledd med snørr i nesa og kamera klart foran det store glassvinduet som nesten rekker helt ned til gulvet og venter på ørna. “Vi er på mikrosafari”, sier jeg til henne som begynner å bli utålmodig og som helst vil jakte på pc-ledninger og vinduskonvolutter, “så vi må sitte helt stille”. Stille er et ord som ikke eksisterer for en som kun har levd i knappe 10 måneder og når snørr ikke kan stoppe henne så akter hun ikke å la ørna, som lar vente på seg, gjøre det når hun åler seg ut av armene mine, ler høylytt av sin nyvunnet frihet, og aker seg fremover mot målet: Den gamle tøybamsen som ligger i hjørnet. Hun er på sin egen mikrosafari.

I øyenkroken ser jeg plutselig noe digert som nærmer seg veranda. Vinger som flyter på vinden mellom hustakene der han på majestetisk vis dukker ned og setter kursen rett mot oss mens jeg hyler av begeistring! Aldri før har jeg sett en slikt flott vesen på så nært hold og jeg holder pusten. Holder pusten mens jeg står urørlig på gulvet foran vindu. Tør ikke bevege på meg for om jeg rører på så mye som en muskel så vil han oppdage meg og forsvinne. Pust inn, pust ut, pust inn. Jeg puster i takt med vinden som blåser rundt vingene og nyter synet. Aldri før har jeg sett et slikt flott vesen på så nært hold!

Det er søndag når vi sier “lihkku beivviin” med potet i halsen mens hun sover trygt i senga sammen med vovva og jeg fortsatt sitter pal foran vinduet og venter. Venter på at han skal komme å besøke oss igjen. Venter i spenning på at han skal dukke opp i skyggen av øya som deler fjorden i to. Men han lar vente på seg og jeg kjenner at jeg begynner å bli lei. Mikrosafari i fjæra er tidkrevende og stillesittende. Om han bare kunne komme så jeg kunne få tatt et bilde så skulle jeg vært fornøyd for hvem vil vel tro at jeg har hatt besøk av en stor og flott ørn når jeg ikke kan vise til bevis? Jeg sukker, drikker litt varm te, sukker igjen og tar fatt på trappa som fører meg opp til loftet.

Stille sitter jeg og ser på hun som sover. Hun rynker litt på nesen, klemmer godt rundt vovva og smiler lett i søvne. Mørke, lange, øyenvipper lager skygger under øynene mens hun sutter på tommelen som har funnet sin vei frem til den lille munnen som nå rommer to tenner. Hver dag kommer med nye nytt, en milepel og det hun ikke kunne i går kan hun i dag. Jeg smiler mens jeg i øyenkroken kan jeg skimte noe stort som svever forbi vinduet, men jeg kjenner at jeg ikke bryr meg. Her kan jeg sitte i en evighet. Det er hun som er min Mikrosafari.

foto: Vinterverket