Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Vilje & Villas – et eventyr

Det er sent på kvelden når hun ikke vil sove og hjernen min har gått i blank på god-natt-historier fordi jeg har fortalt dem alle og hun vil fortsatt ikke sove. Jeg stryker henne varsomt over håret og hvisker “Du har en sterk vilje, du. Kanskje jeg skulle kalt deg for Vilje”. Hun blir stille og ser på meg med store øyne, men når jeg løsner grepet om små fingre hyler hun høyt og gråter. Uten å si noe trekker jeg den gamle, røde, stolen tett inntil senga, griper den lille hånda og så spør jeg om hun husker ørna vi så i går?

“Det er en helt ordinær lørdag i det røde huset midt i rekka av røde hus langs veien i fjæra. Vilje og mamma er forkjølet denne lørdagen og sammen med katten holder de seg inne i ruskeværet der Vilje og katten leker med en gammel eggekartong og mamma ligger på sofaen. Hun leser avisen og ser litt sliten ut, synes Vilje og hun tenker at mamma burde hatt en mann, men mamma sier at hun ikke vil ha noen mann fordi hun har ikke plass til mer enn Vilje, katten og seg selv i hodet og Vilje tror henne når hun sier det for mamma har et ganske lite hode. Det blåser kraftig rundt hushjørnene og fjorden er hvit av bølger. Jeg kan ikke huske sist det var vindstille, tenker Vilje mens hun presser nesen så hard hun bare klarer mot ruta for å se om hun kan blåse vinden tilbake. Hun lukker øynene, tar sats og blåser så hardt hun kan. Puuuuuh! Venter litt og håper at når hun åpner øynene igjen så er det vindstille og kanskje litt sol slik at hun og katten kan leke i fjæra.

Sakte åpner hun øynene og forskrekkelsen er stor når hun ser rett inn i et par andre øyne som definitivt ikke er hennes egne i speilbildet. Vilje gaper, kikker på mamma som snorker høylytt under avisen, og lukker øynene igjen, kniper dem lenge, før hun åpner dem sakte der store brune øyne stirrer tilbake på henne. Han er stor som ett hus. Bare vingene kunne rommet hele verden og litt til, ja kanskje hele universet, tenker Vilje med store øyne som ikke kan slutte å stirre på denne digre skapningen som sitter rett utenfor verandadøra på et helt ordinær lørdag i begynnelsen av februar mens mamma sover under siste nytt og katten har gjemt seg under bordet.

“Skal du ikke slippe meg inn?” Han dunker på verandadøra med nebbet. Vilje, som fortsatt er ganske så liten rekker ikke opp til dørhåndtaket, men hun henter kjapt en kasse før hun forsikrer seg om at mamma fortsatt sover. Det gjør hun og Vilje drister seg til å åpne døra på gløtt selv om mamma har sagt at hun ikke må åpne for fremmedfolk. Han lukter vått, blått, hav og en anelse forvirrelse der han ser på henne med de store øynene.

“Hvem er du?”, spør Vilje. Hun er litt redd, men mest forundret. “Jeg heter Villas”, svarer han. “Jeg heter Villas og jeg har fløyet meg helt bort i vinden. Jeg finner ikke veien hjem og om det ikke slutter å blåse så vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg hjem igjen”, sier han og ser litt trist ut. Vilje kan se at nebbet henger og at de store øynene er fylt med tårer mens hun kjenner at hjertet hennes forflytter seg til lengst ute på ermet når hun sier med lav stemme: “Ikke vær redd. Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal hjelpe deg å finne veien hjem”.

«Stille beveger hun seg raskt gjennom stua. Henter de røde støvlene, en tykk ullgenser, votter og lue. “Man må ikke gå ut uten lue”, sier mamma alltid og nå som Vilje kommer til å bryte alle andre regler som mamma har så er det best at hun iallfall gjør det med lua på. Hun burde kanskje skrevet en lapp til mamma, men ettersom Vilje ikke kan skrive så vinker hun til katten som fortsatt sitter under bordet og lukker døren bak seg før hun klyver opp på den enorme ryggen til Villaz og sammen letter de høyt til værs der de flyter på vinden som tar dem langt utpå fjorden. Vilje som hele tiden har hatt øynene lukket tør omsider å åpne dem igjen og langt der nede kan hun se rekken med røde hus og mamma. Hun ser mamma som står på veranda og vinker, veier med armene og vinker. Det kan se ut som om hun roper noe, men Vilje kan ikke høre hva hun sier i vinden så hun vinker tilbake. Mamma ser forskrekket ut, men Vilje tenker at det er greit at mamma får en pause for hun har sett litt sliten ut i det siste og nå får hun tid til å lese ferdig avisen. Så vinker hun en gang til før de forsvinner bak den store øya som deler fjorden i to. De svever. Hun svever. Hun svever høyt og alt der nede ser så smått og lite ut der hun sitter trygt på ryggen til Villas i vinden over fjorden”

Sover du? Jeg forsøker å lirke fingeren ut av den lille hånda. Hun kniper til, grynter og åpner øynene. To små tenner smiler mot meg. Jeg blir sittende.

“Vet du hvor vil skal?” roper Vilje og tenker at det var jammen godt at hun hadde lua med seg for det blåser kraftig her oppe i høyden. Villas svarer med å stupe ned og Vilje hyler høyt av redsel, begeistring og av det enorme suget i magen som kommer når han bråbremser og sakte setter kurs for et ensomt lite skjær ute i fjorden. “Hva skal vi her?”, spør Vilje når de lander på skjæret. Villas setter henne forsiktig av og med ett hopper det plutselig en torsk opp på skjæret. Vilje skvetter høyt! Torsken ler og brummer i skjegget mens han ruller seg rundt og stirrer på Vilje. “Hvem er så du da?”, brummer han og Villas sier at det er Vilje som skal hjelpe ham å stoppe vinden slik at han kan finne veien hjem. Vet Herr Torsk hvordan man kan stoppe vinden? Herr Torsk brummer litt, drar seg i skjegget og rister på hodet. “Så dere skal stoppe vinden dere. Jeg kan ikke hjelpe, men dere får ha lykke til på reisa”. Så brummer han igjen før han elegant hopper uti vannet igjen og blir borte».

«Lenge sirkler de sakte ute på fjorden, over øya, nesten til brua på begge sidene, frem og tilbake. Vilje kjenner at hun er litt trøtt og hun er sliten i armene av å holde seg fast. Hun glipper med øynene og håper de skal ta en pause snart noe Villas også tenker på der han svever med vinden over det hvite havet. De lander på den lille øya der de sovner under en stor stein mens mørket begynner å falle på. Vilje lurer på om mamma er redd, men hun tenker at mamma vil skjønne at man må hjelpe når noen er i nød for innerst inne er mamma ganske så fornuftig selv om hun noen ganger er litt merkelig når hun mener at Vilje skal drikke opp all melken selv om hun ikke har forsynt seg selv. Mammaer er rare skapninger, tenker hun før hun sovner under den store, gode og varme vingen til Villas”.

Sover du? Sover du som Vilje? Hun glipper med øynene og søvnen er nær. Bare litt til og så er vi i mål.

“Det er fortsatt mørkt når hun våkner av at hun blir våt på nesen og kjenner en varm pust mot sin kalde. Hun skvetter til, rykker i vingen til Villas og stirrer ut i mørket, strekker ut armen og treffer midt i masse bløt pels. “Au!”, sier pelsen. Den har grønne øyne som lyser litt opp og hun kan skimte noe brunt som kommer nærmere igjen. Han ligner litt på katten, tenker Vilje mens hun rykker i vingen til Villas igjen slik at han våkner. “Au! Du dro meg i pelsen!”, sier pelsen som nå er helt nær henne. Han høres streng ut, men Villas bare ler og sier “nå må du ikke skremme jentungen, Mikkel” og så ler de begge to. Vilje skjønner ingenting og lener seg godt inntil vingen der det er trygt, godt og varmt. Mikkel strekker frem labben mot Vilje og sier “Jeg heter Mikkel. Hva gjør dere på øya her?” Vilje tar tak i labben og sier at hun heter Vilje. Hun heter Vilje og hun skal hjelpe Villas å stoppe vinden slik at han kan finne veien hjem igjen. “Hmm”, sier Mikkel og klør seg bak øret. Hans første forslag vil naturligvis være å skrive et brev til Månen, men i denne situasjonen tror han neppe at Månen kan hjelpe så han sier at han har hørt at Fru Elg på den store øya kan noe om dette. “Fru Elg er den man skal snakke med når man ønsker å stoppe vinden. Men det er mange før dere som har forsøkt og ingen har lyktes”, sier Mikkel. Så slikker han seg litt på halen og borte blir han.

Den store øya er full av trær. Store trær, mørke trær og trær som lager lyd, skumle lyder og høye lyder som gjemmer mer av mørket bak de store greinene som henger høyt i vinden. Det romler. Det romler høyt og nært. Vilje skvetter og flytter seg nærmere Villas, men romlingen følger etter henne helt hun til forstår at det kommer fra hennes egen mage. Hun er sulten. “Jeg er sulten”, sier hun til Villas, men han svarer ikke. Sover han? Hun pirker ham forsiktig på vingen, men alt som kommer er et stille hulk som etter hvert blir større og større helt til han strigråter med store dråper som bløtlegger hele nebbet for så å dryppe nedover brystet og lage små elver ut til vingene og bena. Villas gråter så til og med trærne bøyer grenene. “Hva er det?”, spør Vilje og stryker ham på nebbet. “Jeg savner familien min”, hulker Villas. “Jeg vil hjem, men jeg vet ikke hvordan”. Vilje klemmer godt om ham og hvisker ham i øret at hun skal hjelpe, de skal få stoppet vinden og at han snart skal få komme hjem igjen. Kanskje er han litt sulten? Villas nikker på hodet, ber henne om å vente litt og på to strakser er han tilbake med en stor fisk. Hun smiler og håper at det ikke er Herr Torsk, men romlingen i magen vinner og hun spiser som om hun ikke har sett mat før».

«Mat er visst Fru Elg sin svakhet også der hun kommer luntende ut av skogen etter lukten av fisk. “Er det dere som sitter her og spiser?”, spør hun og kikker på maten. Det har vært dårlig med mat i den snøtunge og kalde vinteren mens hun ventet på at isen skulle fryse slik at hun kunne komme seg over til fastlandet for fast føde. På tre strakser er Villas tilbake med mer fisk og sammen spiser de i grålysningen mens Fru Elg forteller historien om vinden. Det hadde seg slik at i gamle dager blåste det så fælt og på en av de verste stormdagene i elgens minne forliste en båt rett utenfor øya. Ingen mann kunne overleve en slik storm og båten gikk ned med mann, fisk, mus og alt annet som måtte befinne seg om bord. De søkte etter mannskapet i syv lange dager og de fant alle bortsett fra en mann. Han var som sunket i havet og borte ble han. Etter den dagen har det aldri vært en vindstille dag på fjorden. Fru Elg kremter og Vilje venter spent på fortsettelsen. Hun er mett i magen og spent i kroppen. “Det er nesten som om han blåser opp havet helt til han blir funnet og får sin hvile sammen med de andre fortapte sjeler fra havet”, sier Fru Elg. Vilje merker at hun fryser og kryper nærmere Villas som har vært helt stille mens Fru Elg har fortalt sin historie. “Hva gjør vi nå da?”, spør han forsiktig. Han aner at slaget mot vinden er tapt og at han aldri igjen vil se sin kjære familie. Men Vilje har en plan».

Hun puster tynger og tyngre mens vi begynner å nærme oss slutten. Øynene glipper ikke lengre, men hun klemmer om fingeren min. “Vil du gjerne høre slutten?”, hvisker jeg

«Villas blåser seg opp i all sin prakt, spenner ut vingene og retter opp nebbet. Vilje klyver på og sammen takker de Fru Elg. Hun ønsker dem lykke til på ferden og så setter de av med kurs mot havet. “Hold pusten!” roper Villas og Vilje trekker lua godt nedover ørene mens hun sender en vennlig tanke til mamma som insisterte på å kjøpe den tykke lua selv om de andre jentene har tynne luer som er rosa og kule. Vilje sin lue er tykk og blå. I dag er hun glad for det og så trekker hun pusten før de treffer vannet som biter i huden og lager istapper i håret. De seiler gjennom bølgene, forbi tang, brennmaneter og Herr Torsk som peker nedover. Hun må holde for munnen for ikke å hyle høyt av kulden og begeistringen der de raser av sted i havets rike helt til de når bunnen der de lander på en stabel av hvite ben som rommer en middels stor familie av eremittkreps. Hun holder fortsatt pusten og tenker at hun burde slått en god, gammeldags floke, men i frykt for å miste taket tviholder hun i vingene og lar Villas stå for praten når han sier “God dag, godfolk. Kan jeg ta en titt på landsbyen?”. De ser skeptisk på ham og nikker tvilende mens Villas plukker litt i de hvite benene som fungerer som hus, skole, en liten kirke og et bibliotek. Vilje er imponert over den lille byen og hadde det ikke vært så vått her nede så ville hun fått tårer i øynene av det de nå måtte komme til å gjøre. Men Villas har vært smartere enn henne og frem fra under vingen henter han noe som glitrer i det blåsorte langt der nede før han høytidelig bukker for Kongen og sier “Vil Kongen være interessert i en byttehandel?” Kongen ser på Villas, funderer litt, hvisker med dem som står ham nærmest, funderer litt igjen med hode på skakke og så trekker han seg inn i huset han bærer på ryggen. Etter en lang stund kommer Kongen ut igjen og nikker. Ja, han er villig til å bytte om Villas og Vilje river ned og bygger opp».

Nå er det like før og vi er snart ferdig. Hun slipper nesten tak i fingeren der hun ligger helt rolig i den hvite sengen sammen med vovva.

«Det er nesten dagslys når alle de hvite benene er på plass der de hører hjemme. Vilje legger over en siste rest av sand og med ett blir det stille. Helt stille. Så stille at hun kan høre hjertet slå i takt med vingene til Villas som slår ut i full jubel. Vinden har stilnet! Det er kun et lite sus igjen. Hun hopper opp av glede, jubler og kaster seg om halsen på Villas som nå må gråte en liten skvett selv om han ikke lengre henger med nebbet. “Nå kan jeg reise hjem igjen!”, roper han høyt og kaster om på vingene i en slags merksnodig dans som Vilje aldri har sett maken til så hun ler høyt og danser med før hun kaster seg opp på ryggen til Villas som tar henne med hjem på hjem på en sky av varme luftstrømmer.

De tar farvel med hverandre på berget i fjæra der katten har sittet og ventet på henne i hele natt. Han er stor i øynene når Vilje klyver av den enorme ørna som har landet på det som er hans berg og han piler bak en stein for å gjemme seg. “Jeg er deg evig takknemlig og jeg skal aldri glemme deg”, sier Villas mens han tørker bort en tåre med vingen sin og rufser henne litt i håret. Lua har hun visst mistet, men det er ikke så nøye nå når hun er mest opptatt av om hun vil se ham igjen noen gang og når hun ser opp så er han borte. Hun blinker i røde støvler og langt ute på fjorden kan hun skimte ham der han flyter på strømmen på vei hjem. Hjem. “OI, hjem!”, sier hun høyt til seg selv og lurer på hvor sint på en skala mamma vil være nå.

Stille lister hun seg inn verandadøra med katten på slep inn i stua der mamma fortsatt sover. Sover og snorker under gårdagens nytt. Vilje legger et teppe over henne før hun tar fatt på trappene opp til loftet. Hun er trøtt, åhh så trøtt…..»

Sover du? Det er stille og fingrene slipper tak. “Nå er det god natt”, hvisker jeg og så lister jeg meg stille ut av rommet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: