Adresse: Hormonlia

Jeg er nummeret før Noah med en smak av honning når jeg tenker at jeg burde gjort som Depeche Mode og ønsket meg en personlig Jesus som kunne fortalt meg at det slett ikke er unaturlig, snålt eller rart å få tårer i øynene av Statoil-Hydro reklamen der Silje synger om “Rocket Man“, at man ikke lengre orker å se på Criminal Minds uten å få klump i magen og at saker som skjer i Aukrust-bygda lager sorte hull i hjertet som ikke lar seg reparere.

Forandringen kom gradvis snikende innpå meg og det er ikke før jeg sitter med tårer i øynene når en liten gutt fra ei lita bygd innerst i Troms stråler på lokal-tv over å ha vært med på årets første skirenn at jeg skjønner at noe er slik det ikke var før. Siden april har jeg blitt forvandlet til en rosa marshmallowsboble med større tårekanaler som flittig er i bruk. Gjennom henne ser jeg verden med nye øyne, med andre øyne og jeg kjenner at jeg vokser sammen med kanalene, med haugen av tørkepapir og sammen med henne.

Jeg ønsker meg David Bowie i 1-årsgave som kan fortelle meg “to take your protein pills and put your helmet on”.