Vi åpner luke nr.2 og får «audiens hos Onkel Blå» i gave

“Det hender at Onkel Blå forlater kontoret og vandrer gatelangs i refleksvest blant oss i vanlige klær” – gammelt jungelord

Det er 2.desember når vi forlater huset i fjæra og legger ut på landeveien i den røde bilen som harker litt i bakken. Regnet har gjort veiene glatte og det er dårlig sikt så vi kjører sakte. Man vet man kjører sakte når man svinger ut for å slippe biler forbi i 50 sonen og når man bare er hatten fra å være søndagskjører på en helt ordinær torsdag i desember.

Midt på veien står de der i refleksvest og veier med armene. Det blinker alle veier så jeg svinger av veien og kjører ned mot den store kaia som ligger midt mellom der jeg har vært og dit jeg skal. Køen er lang så det er best å smøre seg med litt tålmodighet mens jeg er veldig nysgjerrig på hva som er på ferde. Kanskje er den noen som har rømt? Og når radioen har spilt samme sangen fire ganger og Lillebråk har lært seg sitt første ord er det omsider en mann som bevilger oss audiens. Jeg ruller ned vinduet mens jeg forsøker å kvele latteren som bobler i magen. Han ser ut som Refleksnes og jeg bare venter at han skal si “LA8PV”. Det gjør han ikke.

Lillebråk har lært seg å gå og er snart skoleklar når han kommer tilbake med sertifikatet og den store blå boken som tilhører hanskerommet. Køen er fortsatt lang og jeg må belage meg på enda noe ventetid. Vi er middagssultne når vi håper å rekke hjem til jul mens radioen spiller samme sangen for sjette gang. Noen burde kjøpe radiostasjonen et gavekort på ny musikk til jul, tenker jeg, og når Lillebråk har begynt på juniorlaget i håndball kommer det en dame bort til bilen. Hun er sannsynligvis Fru Refleksnes og for tredje gang i dag ruller jeg ned vinduet, blåser i pinnen med lyd i så lungene tømmes for luft og venter, venter på dommen og når Lillebråk er klar for å flytte hjemmefra sier hun at det er ok. Dagens audiens er over og vi kan fortsette på vår ferd videre.

Det er 2.desember når vi forlater nærbutikken i Søribygda og legger ut på landeveien i den røde bilen. Det regner fortsatt og vi er sent ute, middagssultne og trøtte. Midt på veien står de der i refleksvest og veiver med armene. Det blinker alle veier så atter en gang blir jeg veivet ned mot den store kaia. Køen er fortsatt lang og når Lillebråk er gifteklar kommer Fru Refleksnes. Hun kan fortelle at det er kun en audiens per dag og vi har allerede hatt vår tur. Og når radioen spiller samme sangen for niende gang blinker vi oss ut og kan kjøre slik at vi rekker hjem til 30-årsdagen til Lillebråk.