Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

To skritt nærmere middagshøyden

Jeg er to skritt nærmere AFP når jeg har levd fra fredag til søndag i 12784 dager og jeg kjenner alderen tynge når jeg med sakte bevegelser aker meg ut av senga for å ta på meg briller og tøfler i den kalde lufta før jeg stavrer meg, ett trinn av gangen for ikke å skli og brekke lårhalsen, ned den bratte trappa fra loftet. Å bli gammel er ingen spøk og man vet man nærmer seg middagshøyden med stormskritt når det kalde vannet fra vaskefatet lager dammer i furene i ansiktet som må ristes bort ved hjelp av manuelle hestekrefter. De gjenlevende kreftene sparer man til resten av dagen slik at man, kanskje, holder ut helt til kvelds.

Jeg leser på internett at gamle damer som meg ikke burde ha langt hår. Mulig jeg har lest det før, men når man har levd helt siden Ford var president så begynner hukommelsen å svikte og jeg må ofte lese ting gjennom forstørrelsesglasset flere ganger. Jeg har begynt å skrive ned viktige ting. Og så sukker jeg litt før jeg lunter meg til kjøkkenbenken for å hente litt mer kaffe og noen tørre kjeks. Kjeks er bra for fordøyelsen og man må passe på helsa si så man holder ut en stund til før man ikler seg plankedressen og takker for seg. Jeg finner frem lista og skriver: “Klippe håret“ og “Må trimme mer”.

Oktober kommer i år med sol og, det vi i Midtimellombygda, kaller for sommer. Vi sitter ute med kaffe og kaker når han spør om jeg husker fem år tilbake. Og så ler vi alle sammen mens jeg i mitt stille sinn lurer på om det var et lurespørsmål. Den ungdommen, den ungdommen! Lite tør jeg å innrømme at jeg faktisk ikke kan huske så langt tilbake. Når man har levd i 306816 timer siden Nederland vant Grand Prix kan man ikke klare å huske på alt som å kjøpe egg når man har glemt å skrive det på handlelista. Å være tom for egg når man nærmer seg medlemskap i Rullatorklubben er en helt naturlig ting og jeg sender en stille takk for at jeg slo tidsfristen med fem og en halv måned.

foto: Vinterverket

Det er mørkt ute når jeg våkner under ullpledd på sofa med brillene og gebisset på halvåtte midt i Dagsnytt. Det verker i ryggen og knaker i sofa når jeg reiser meg halvveis opp for å skru opp lyden. De mumler sånn disse ungdommene på fjernsynet og jeg klarer ikke helt å oppfatte hva det er de sier. Jeg slipper ut katten og går på do for å tisse. Manglende blærekontroll er visstnok et klassisk aldringstegn så jeg forsøker å holde igjen så ofte jeg kan, men man kan visst ikke stanse et synkende skip så ofte må jeg bare gi tapt.

De sier at bagateller veier mindre med alderdommen. Jeg håper det stemmer og at hjertet mitt vil slå 1289 slag til. Så drikker jeg rødbrus og spiser pæreis til slutten av dagen og tenker at det å bli gammel ikke er så ille likevel. For så lenge jeg kan drømme nye drømmer så er jeg ung.

Advertisements

One response to “To skritt nærmere middagshøyden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: