Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Lille-Narvik

3 kommentarer Posted by ca.strømsnes den 19. september 2010

foto: Vinterverket

Den lange rekken av røde små hus som huser sommergjester på varme dager og der man på klare dager kan se den høye, butte, toppen, som ett av syv gjeld selv om vi personlig ikke har gjeld til presten, der det rager 1391 meter over havet, blir på folkemunne kalt “Lille-Narvik”. “Lille-Narvik” er husrekka i fjæra der fasttelefon, bredbånd og kabel-tv ikke når frem selv på gode dager mens vi nedenfor gamle barndomsminner skaper nye.

foto: Vinterverket

“Se, no stillne alle båran og det skjømmes mens æ ror
Det bli blått rundt begge åran førr en kaillkrok i en fjord”

foto: Vinterverket

Det er tre ganger så mye båttrafikk enn det er biltrafikk i “Lille-Narvik” og på ukedagene er det stille, veldig stille, men vi er ikke redd selv når det er svarte natta ute og vi så vidt kan skimte en ensom oter i fjæra på jakt etter mat når vi sitter ute og tviholder på siste rest av sommer med ullpledd og stearinlys og en liten klunk med rødt som ikke lengre trenger å stå å skjemmes alene i boksen.

foto: Vinterverket

“No kjem skarven å te skjærre, det e han og det e æ
Som ror lengst i detta værre. Skarven ror i lag me mæ

Kveldn spørr og kveldn svare, gir mæ mangt å tenke på
Tru kor lenge vi skal fare? Derom vil Vår Herre rå”

foto: Vinterverket

Det bor noen fra Nord-Urbania i “Lille Narvik”, men det er Sør-Urbania som dominerer med gressklippere, ordfører og en gourmetkokk i nummer 19. Selv stiller vi med bydels-sheriff, en tante og en desentralisert sykpleier, to barn, en hund og en katt. Vi bidrar til fellesskapet og holder på sparepengene når Terra banker faretruende nært på den grønne døra med utsikt til nærmeste nabo der vi ikke har post eller renovasjon, men vi ler best av alle og vi vet hva “ei saa peitää” betyr når vi menger oss med de andre lokale heltene og svarer på spørsmål med høy stemning til langt uti de sene nattetimer på den gamle brygga.

“Det beste må være den fantastiske utsikten”, sier de og da nikker vi og smiler. Men vi vet bedre. Vi vet at det beste er selvfølgelig oppvaskmaskinen, stor parkeringsplass og gode venner innen babycallens rekkekvidde selv når vi rekker fristen og får innvilget søknad om ly når det stormer som verst utenfor de røde veggene.

“Trygt å trø i land av båtn, på ett berg æ kalle mitt
Godt å være god`værs låtn og gå hjæm me glae skritt”