Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

101 dager igjen

Det er den kaldeste dagen i manns minne når stjerna i vinduet kommer ned og katta kommer hjem med fastfrossen bæsj i rompa. Det er januar og 101 dager igjen i Midtimellombygda.

Midt mellom epler og frosne erter spør hun hvordan det så er med avføringen. “Treg mage?”, spør hun og legger hodet litt på skakke. Jeg mumler, plukker med meg en pose med brokkoli og smiler skjevt tilbake. “Brokkoli er bra. Du må passe på å få i deg nok jern”, sier hun og kikker med argusøyne ned i kurven min. Jeg håper hun ikke legger merke til den store sjokoladeplaten som ligger der. Hun sier ingenting. Og når vi skilles utenfor butikken tar hun meg på magen og ønsker meg lykke til.

I løpet av seks måneder har kroppen gått fra å være min egen til å bli et vandrende sirkus til allmenn beskuelse og forlystelse. Alle har en mening og alle mener så mangt. Og det er ikke den ting man ikke kan spørre om. Her er alt lov og det er visstnok naturlig å diskutere avføring i fruktdisken, såre pupper i kassakøen og det er alltid rom for snakke om halsbrann, oppkast, hemoroider og underlivsplager. Alt som før var gjemt under bordet ligger nå og vaker i dagslys mens vi venter på sola og har 101 dager igjen. Og når jeg sier at det går fint, jeg har ingen plager, at alt er som før bortsett fra at rund blir den eneste formen på denne siden av sommeren, da ser de litt skuffet ut og legger hodet på skakke. “Men det er enda tre måneder igjen”, sier jeg og så smiler de. Ja, da har jeg enda god tid til å få alt jeg burde få og så er alt tilbake til det vante igjen.

Jeg forteller selvfølgelig ikke at jeg griner til Statoil-reklamen, at jeg fire ganger på en uke har byttet sjampo fordi jeg ikke tålte lukten av de jeg hadde og at når snøen hadde lagt seg på trappa så hadde jeg problemer med å komme meg ut ytterdøra. Jeg sier heller ikke at jeg føler meg som Jabba the Hutt på Lykkepiller samtidig som jeg blir rasende forbanna når ting ikke fungerer som de skal. Jeg fortier det faktum at jeg er ustabil og glad, hormonell og rasende, tjukk, sulten, at jeg sover dårlig på natta og at jeg må tisse for hver slurk med te jeg drikker.

Det er fem dager til sol og 101 dager igjen når jeg mottar morsesignaler fra blindpassasjeren og sammen hører vi på depressiv rakfisk-musikk fra Øvre-Ål. Det er 101 dager igjen og selv om NRK har frasagt seg alt ansvar for leggerutiner så gleder jeg meg likevel;)

Advertisements

2 responses to “101 dager igjen

  1. Malin 14. januar 2010, kl. 18:10

    Fæntæstik!

    ca.strømsnes:
    ja, ikke sant? 😉

  2. kruspersille 22. januar 2010, kl. 10:12

    Åhhhhhhhhhhhh, nå først skjønner jeg det innlegget lenger ned.. Blindpassasjeren! Så koselig da! 🙂 Du skriver helt fantastisk!

    ca.strømsnes:
    hehe, og takk takk ;)!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: