Lukten av høst

Det er to dager siden vi skålte i vin og danset til grom musikk på plassen utenfor den gamle brygga i skumring og lukten av regn. I fjor varte sommeren en uke lengre enn i år, tenker jeg mens jeg bytter slitte olabukser og piratskjerf med det mest praktiske jeg kan finne i klesskapet før jeg tar fatt på veien bort til Caravanparken som består av en campingvogn og et telt på den forlatte skoleplassen. Det regner. Det øser ned. Det regner. Og når det omsider lysner i nord sniker kveldmørket seg innpå oss der vi sitter ved lange bord og oppsummerer sommeren på sommerens siste dag. Det er sesongavslutning når vi letter for å ha noe å sveve på i lange måneder med dvale helt til vi våkner igjen i februar.

Det er tidlig når jeg åpner verandadøren for å ønske høsten velkommen. Det lukter godt og kaldt, friskt og med en ettersmak av sommertoget som i løpet av natten har forlatt perrongen til fordel for nytt tog i vente. Jeg drikker sakte av kaffen som fort blir kald i lufta av nye muligheter og nye utfordringer mens døren står åpen for å lufte sommeren ut og vaske vekk det gamle, det brukte og for å gjemme minnene på en hemmelig plass. Jeg puster. Jeg puster inn kald, klar luft i takt med det gamle kjøleskapet som durer i bakgrunnen. I år skal jeg ikke være et kjøleskapsdikt, men en sonette med fine ord og store vendinger.

Med kald luft kommer høsten som innleder livet.

foto: Vinterverket