Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Junijakt

På den andre dagen våkner jeg med tømmerstokker i bena og blylodd i armene. Helt stille ligger jeg på sofa, stirrer i taket og tenker at mine korte ben er ikke bygd for høye fjell. Svømmehuden på føttene har begynt å normalisere seg under varme ullsokker og jeg har fortsatt superundertøy på der jeg ligger godt plassert under dyna med en halv kopp te, som en gang var varm, på bordet.

De har vært borte i over to døgn og jeg lurer på om de fryser. Er de sultne og våte? Har de skadet seg? Kjenner tårene bygge seg opp i øynene når jeg trosser smertene i kroppen jeg pådro meg i går kveld da vi mannsterk gikk fjellene på jakt etter forvunnet gods. I regn og ulendt terreng klatret vi med håp og adrenalin. “Ikke snu, ikke se deg tilbake, bare fortsett å gå samme vei, samme gate”. Et mantra som får meg til å fortsette. Vi kan ikke snu. Og når klokka når nesten midtnatt i snøgrensa og det blåser på toppen innser jeg at det er best å snu. Jeg er sliten, våt og trøtt, men dette handler ikke om meg. Det handler ikke om oss.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

På den andre dagen skiller vi lag der granskogen begynner. Granskogen er tett der jeg trasker meg vei oppover bakkene og tar sikte på veien. Jeg er i et maleri av et bilde når jeg roper høyt der bare fuglene svarer og fjellene ligger snøkledd, nakne og stille. Det er så stille. Over bekken, myra og inn i steinrøysa. Jeg kan høre aloen av rop rundt meg, men jeg ser ingen og det er ingen som svarer. Utsikten som kan følge deg helt hjem er det eneste som følger meg og det surkler i lyd når jeg går på trass med håp og i spenning. Kan ikke gi opp. Kan ikke gi opp. Er de sultne og våte? Ligger de under en sten? Holder de fortsatt sammen? Jeg roper og som man roper i skogen får man svar. Her er det ingen svar…

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Ved masta møter jeg to av mannskapet og sammen slår vi følge ned til veien der vi deler oss. Vi gir tapt for dagen og satser på ny frisk i morgen når stillheten blir brutt av en uventet lyd. Atter en gang kjenner jeg tårene presser på som gir utslag i et stort hyl. De er reddet, de er funnet, de kommer hjem og familien er samlet. Og når det regner som verst sitter vi i bilen og ser en sliten mann komme med en enda mer sliten hund i sekken. Vi smiler og vet at den andre hunden er vel hjemme i sitt lune rede. Vi ler! Vi er glade!! Vi klarer ikke slutte å smile!

På den tredje dagen klarer jeg så vidt å gå i dusjen for egen maskin. Jeg kikker på mine to som ligger i kurven og jeg smiler. Smiler fordi jeg vet at like ved elva ligger det også to i sin kurv. Akkurat der de hører hjemme.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Advertisements

3 responses to “Junijakt

  1. Neglecta 3. juni 2009, kl. 12:36

    Så godt å høre at de kom til rette! =o)

    ca.strømsnes:
    ja, det var utrolig deilig da de kom til rette igjen:)

  2. Ragnar 3. juni 2009, kl. 19:16

    Jeg sier det igjen; du har en fantastisk evne til å bruke ord.
    Takk for verdifull hjelp. Engasjementet fra alle som deltok ble lagt merke til 🙂

    ca.strømsnes:
    tusen takk og det skulle bare mangle;)

  3. Jakob Arvola 2. juli 2009, kl. 20:08

    Skulle gjerne sett mer av bildene dine. Ta flere. Du er flink.

    ca.strømsnes:
    har en fotoblogg, http://stromsnes.wordpress.com/, men er leeenge siden den ble oppdatert. burde kanskje sette av litt tid til det? 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: