Helikopterforeldre i regnværstopp

“Helikopterforeldre” er et nytt femomen i Amerika. De roterer overvåkende over ungene sine for kjapt å kunne lande når det er behov for nødhjelp. “Helikopterforeldre”.

Etter en utsøkt middag i godt selskap på Utsyn Gård kjører jeg med lånte midler til nærmeste butikk. Selv etter mange runder har jeg fortsatt ikke helt fått dreisen på dette med handleliste, men jeg vet at jeg trenger oppvaskmiddel og til toner av Vássan Álggit suser jeg avgåde på landeveien. Butikken stenger om en halv time og jeg har god tid når jeg venter på tur i krysset til hovedveien. Jeg ser at den skrekkelige lampen lyser, men jeg er en kløpper på å telle kilometer så jeg regner ut at jeg vil klare meg frem til butikken. Nå er det slik at jeg er ikke noen kløpper på regning og slik havner jeg ofte i trøbbel.

Tenk fort, tenkt fort. Snur jeg nå vil jeg kanskje rekke opp bakken, men da må jeg gå den lange veien derfra og hjem. Så jeg satser på å nå frem til kaia. Og som en berg-og dalbane i 5 kilometer i timen homper jeg av gårde i rykk og napp med en fløytende heiagjeng bak meg som flittig viser meg fine håndbevegelser gjennom vinduene. Hvor er helikopterforeldrene når man sårt kunne trenge dem? Jeg kommer meg med hump og dump helskinnet frem til kaia hvor det er bom stopp. Heiagjengen suser smilende forbi og vinker. Tror jeg?

I dongeriskjørt, støvler og strikkejakke trasker jeg i regnet langs hovedveien på bensinjakt. Jeg er våt, irritert og sint på meg selv. Folk som meg burde strengt tatt ikke eie bil, tenker jeg, i takt med bilene som fløyter når de passerer. Helikopteret som jeg venter på glimter med sitt fravær. Det er bare å innse at nødhjelpen ikke vil komme så jeg fortsetter å gå.

Etter to timer er jeg vel hjemme igjen. Tanken på bilen er atter mettet og alt jeg tenker på er en god, varm og lang dusj. Og med et stort glass rødt sitter jeg under ulllpledd på sofa i pysjamas og er egentlig ganske glad for at jeg ikke har, og aldri har hatt, helikopterforeldre. Stolt innrømmer jeg for meg selv at jeg er glad at jeg klarte denne, om jeg skal si det selv, bragden alene. Godt mulig at jeg ikke burde eie bil, men når det skjer noe galt (og det gjør det alltid) så fikser jeg det. Jeg fikser det!