Norsk Utflukt

Å gå på ski er slett ikke som å sykle eller å ha sex. Man glemmer faktisk hvordan man gjør det etter en stund. Noe jeg smertelig får erfare der jeg ligger med snø i nesa og skiene over nakken. Fysisk fostring er helseskadelig, tenker jeg, mens jeg blåser snøfnugg ut av nesa og forsøker å stavre meg opp på blå ski, i metallic, fra Atomic som jeg fikk da jeg gikk i 8.klasse og som fortsatt ser nesten ny ut.

Sola varmer og Pipetone hopper glad rundt i snøen. Godt at det er noen som liker Norsk Utflukt Med Ski På Nakken. På toppen av den usannsynlige lange bakken står mannen med gevær og et smil omkranset av hvite tenner som lyser i sola. Han ler og snakker et språk jeg ikke forstår. Vi er i femte dag med krig og jeg gleder meg allerede til den er over når jeg staker meg av gårde over jordet med hunden på slep. Etter en time gir jeg opp. Best å passe på at man ikke overanstrenger seg på den første dagen, tenker jeg, når jeg sitter i solveggen, godt fornøyd med dagens innsats, på hytta med en god kopp kaffe.

Å gjøre ting i flokk er viktig for mange og etter en viss alder er det ofte ikke nok å bare være seg selv. Man bør absolutt tilhøre en flokk. Jeg har ingen flokk, enda, og jeg lurer på om jeg noen gang vil komme til å få det? Jeg er nok fortsatt adferdsvanskelig med flere fregner enn i fjor. Noen ganger plager det meg, men akkurat nå er jeg veldig tilfreds med meg selv. Jeg trenger ingen flokk for å utvise middelmådige ski-kunnskaper på flat mark.

Jeg er fortsatt støl i bena når vi bestemmer oss for å ha fest. I likhet med IKEA og Radio Norge sitter vi en time i mørket når vi skåler i vin til varmen fra stearinlysene. Vi spiller høy musikk som er så kraftig at det virker som om hele verden skifter gir mens vi snakker jobb og ler i svake glimt fra gatelysene som også burde vært slukt, men som ikke er det. Og ettersom bussen sluttet å gå på 90-tallet kjører vi standsmessig, sort, bil til nærmeste sted med alkoholservering og et kassaapparat bak en disk. “Universitetet i Bogen” kaller de det og i dag er det stengt. I hotellbaren sitter en enslig mann og drikker under spotlights som var moderne på 80-tallet med musikk som passer til. Vi kjører videre og finner flokken i en kjellerleilighet med høyt støynivå og lavt under taket. Det er god stemning når vi alle stemmer i “I ain’t no miracle worker, I do the best that I can, I ain’t no miracle worker”.

Jeg er definitivt ikke noen mirakelmann når jeg våkner alt for sent dagen derpå. Jeg mister en time når jeg stiller klokka og bestemmer meg for å gjøre minst mulig av dagen. Og mens resten av flokken er på dugnad, konsert eller synger ”æ orca ikke meir” i den gamle gymsalen ligger jeg godt plassert på sofa med min selvvalgte flokk, ser film og synes at livet er ganske godt på en helt ordinær søndag midt i mars.