Tryllepiken

Urbania er som glitrende lys, flimrende i alle retninger. Vi hører på Bruce Springsteen mens folk haster i alle retninger, klemmer hverandre og setter kurs mot bilen.

Frostrøyken rikosjerer mellom røde lys og giverglede før den treffer meg midt i hjertet når hun minner meg på at jeg ikke er ekte.
”Jeg sier jeg har to selv om jeg bare har ett”, sier hun og på veien hjem er jeg stille.  Stemmen er stum med alt den kunne sagt og ikke. Andre kan være meg, men jeg vil aldri bli en annen fordi molekylene jeg puster inn vil alltid være en del av konturene og konstruksjonen. Jeg fryser og er trøtt.

Lys som glitrer forvinner bak oss. Kontrollerer tangentene og spiller med overbevisning. Jeg er Tryllepiken. En hodeløs illusjon som gradvis hules ut til tomrommet er fylt og man langsomt kan hente seg inn igjen.

Etter så mange år er jeg fortsatt bare et ord i en setning. Et ord i en setning. Kroppen knytter seg sammen med vinteren. Jeg fryser og jeg er trøtt….