Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Nachspiel

Jeg vet ikke hva han heter, men han sier han synes at jeg er søt og når vi kysser smaker det jordbær og whisky. Musikken dunker i takt med latter og røykskyer som har kurs mot det lave taket i den lille kjellerleiligheten. Stille fører han fingrene over huden min, som om han tegner meg på nytt, et blad i farger og jeg kjenner hvordan spyttet sakte blir kaldt i lufta når han kysser meg. Blanke ark flytter seg og vi går inn til der latteren bygger seg opp. Setter meg på gulvet og skåler med sidemannen som viser seg å være en gammel venn jeg likte bedre enn de fleste. Men det er lenge siden nå.

Uten å snu meg vet jeg at han ser på meg. Tankene mine demper lyden og jeg kan høre hjertet pumpe som en snøstorm i oktober. Jeg lever med hjernen i hjertet, med en bassgitar i brystet og en streng i kroppen.

Jeg vet ikke hva han heter, men med lysebrunt hår og blå skjorte sier han at han liker meg når drosjen kommer og jeg setter meg inn.  Jeg presser en finger mot ruta når vi kjører forbi i snøværet som om jeg da kan ta inn det som skjer på utsiden. Han stopper opp og vinker, smiler og vinker. Presser fingeren hardere mot ruta. Ønsker å ta inn verden gjennom fingeren. Men alt jeg føler er den kalde ruta og tanken på varme kroppen din. De snøtunge gatene fører meg bort fra deg.

Jeg vet ikke hva du heter. Skulle ønske jeg visste det….

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: