Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Galskapens teater

“det begynte å bli ingen nat, solen dukket såvidt skiven ned i havet og kom så op igjen, rød, fornyet, som om den hadde vært der nede og drukket”

Når prosjektørlyset forsvinner, blir det stille, og det eneste som sitter igjen er Galskap på en boks. Galskapen er formet av langt hår, senete armer og lange slagstøvler i sort. Galskap kan komme i mange former, men i dag fortoner den seg slik her vi sitter i stummende mørke og lytter til ord som har blitt sagt så mange ganger før i ulike former og varianter. Galskap med en undertone av Audrey Horne og dansende dverger med en sterk fornemmelse av skogens mystikk og den dannede overklassens mangel på dannelse som gjør at den river seg i håret og ler som bare Galskapen kan uttrykke det vi kaller latter. Sårt og morsomt. Morsomt og trist. Føler meg som en kikker når underfundig og mistilpasset galskap blander seg, blender meg, med bilder av trær som fyker forbi i takt med fløytene til Jethro Tull i en virvelvind av slagstøvler som forsøker å løpe fra seg selv. Mot de andre, fra de andre. Mot de andre, fra de andre. Levende, leende og forrykt.

“sommernætter og stille vand og uendelig stille skoger. intet skrik, intet fottrinn fra veiene, mitt hjærte var fuldt som av dunkel vin”

Lyse stemmer strekker ut mot Galskapen. Lokker den til seg og byr den opp til dans. Det er som om den blinde leder den blinde og jeg tror på det. Kjenner Galskapen når den danser til The Bookhouse Boys sammen med lyse stemmer i hvitt av ulike farger. For hvert skritt de tar slukkes lysene bak dem. De ser seg ikke tilbake for skogen og vinden blåser bakfra. Minnene har et fortrinn og ligger stadig først i rittet om historien som gjentar seg.

Mørket gaper i et sekund som glir tilbake i mørket igjen. Motlyset forsvinner med Galskapen. Den er borte. De drev den bort der de tok et steg for mye for å finne balansen i en voksende skog av vals i skeivgåtte sko. Årene kunne alle veiene hjem. De kunne gå. De kunne ro. Mot de andre, fra de andre. Mot de andre, fra de andre. Mot tro, hjem og trær man aldri skulle kunne forlate. Levende, leende og forrykt.

Lyset spraker, en årssyklus er slutt og på en strand full av drivved finner Galskapen sin plass til nye ord som presser taket oppover.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: