Hvordan drepe en vaskemaskin

Når det er langt til nærmeste by, bilen er ødelagt, og favorittdyna ligger i en vaskemaskin som har stoppet med en rar lyd er det bare en ting å gjøre: Reparere den selv.

Det kan virke som om den innerste trommelen, den av metall, har kilt seg fast i noe. Optimistisk drar jeg frem maskinen, ignorerer kaninfoket som har stiftet bo bak der, og rister på den i håp om at det som har kilt seg fast skal løsne. Det gjør det ikke. Så jeg henter et skrujern. Eller rettere sagt skruen, selve jernet har jeg mistet, men det duger nok.  Med høyre hånd på lokket forsøker venstre å løsne skruene som holder rammen på plass. Om jeg bare kan få av rammen så kan jeg selv vri på plass det som tydeligvis trenger å bli vridd på plass.
Tre skruer mindre og to flisete negler får meg til å gi opp den idèen. Å sku av en ramme er ikke så enkelt som kan skulle tro.

Jeg henter en saks og bestemmer meg for å begynne med å klippe bort gummilistene rundt. Det går forbausende lett og jeg kjenner optimismen stige. Om jeg nå bare kan få noe ned i maskinen som kan få ting på plass. Noe som et brekkjern? Henter et brekkjern og vipper maskinen bak for å komme bedre til. Jesusjosefogmaria!! Vannet strømmer ut, dreper hele kaninbyen, og fortsetter sin ville ferd utover hele badet. Alt er vått og det er kanskje på tide å trekke ut kontakten som fortsatt sitter i veggen. Vipper maskinen tilbake, bruker fire håndduker og to ruller med dopapir for å få bort vann og døde kaniner. Drikker en halv kopp kaffe og er klar igjen.

Det har gått over en time og det spøker for favorittdyna som fortsatt er gissel i vaskemaskinhelvete. Jeg banner! Vipper atter en gang vaskemaskinen bakover og presser brekkjernet mellom trommelen og ramma. Forsøker å brekke, men den sitter fast. Plutselig kjenner jeg en intens smerte brøyte seg vei gjennom den ene tåa, gjennom foten og magen som ender i munnen og øynene. Jeg hyler og tårene spruter! Hånda glapp taket og maskinen, med brekkjernet i, står bom fast på tåa mi!

Plastrer tåa, vasker blod av badegulvet og ser etter brekkjernet. Hvor la jeg det? Kikker ned i maskinen og der, helt nederst, kan jeg skimte noe blankt. Åhhh! Kjenner jeg begynner å bli en smule amper!

Hva om jeg tipper maskinen og forsøker å dra trommelen ut? Etter mye om og men, nok en fliset negel og to hakk i gulvet,  klarer jeg å få lagt den ned. Igjen fosser vannet ut, jeg er svett og har mest lyst til å gi opp hele greia. Men tanken på den gode, varme, dyna får meg til å fortsette. Med hammer slår jeg hengslene av, men trommelen vil fortsatt ikke komme ut. Noe holder den tilbake, men hva? Jeg ser ikke noe, bortsett fra et blått brekkjern, så jeg får maskinen på bena igjen. Kikker på hammeren som kikker tilbake med stålansikt. Jeg tar den opp og slår alt jeg klarer. Skal ikke slå så mye. Bare slik at topplistene løsner og jeg kan se bedre hva som holder trommelen tilbake.

Jeg klarer ikke stoppe. Listene, lokket og sideveggene på innsiden forvinner i dragsuget. Alt jeg står tilbake med er en blikkboks med en trommel jeg fortsatt ikke klarer å få ut. Helvete!! Trommelen rikker seg ikke og jeg kommer ikke til for å se hva det er. Den som fant ut at vaskemaskiner burde produseres med innbruddssikkert materiell skulle hatt bank.  Og nå blør jeg gjennom plasteret, svette og irritasjon har fått håret til å klistre seg til pannen og jeg er rød i kinnene.

Tar opp hammeren igjen og slår alt jeg makter. Møkkamaskin! Splinter fyker veggimellom, lager riper i speilet på badet og flekker på gulvet. Jeg er en smule irritert ja! Plaster tåa på nytt, tørker opp mer vann, klipper de to neglene jeg har igjen og gjør et nytt forsøk på å tippe maskinen. Får den ned uten nevneverdige uhell og denne gangen får jeg den litt ut. Men jeg kan ikke se åpningen. Hadde jeg bare kunne sett den så skulle jeg nok alltids fått lirket og lurt dyna ut, tenker jeg. Lettere tenkt enn gjort… Trommelen nekter å bevege seg en centimeter.

Det  har nå gått nesten tre timer og det koker i hodet mitt. Tar en paracet. Setter plaster på et gammelt sår jeg har klart å rive opp, drikker nok en halv kopp kaffe og sender melding til mamma: “Heia! Om du ikke allerede har kjøpt gave så ønsker jeg meg penger til ny vaskemaskin. Min døde i dag”
Og med det underskriver jeg dødsattesten til både vaskemaskin og dyne. Uten å nøle går jeg inn på badet, river ut ledninger og drar maskinen over gulvet mot utgangsdøra. Åpner og trekker den frem mot trappa der jeg dytter den ned med alt av krefter jeg har igjen. Blikkboksen med trommel og dyne ender ferden med et brak. Sniker meg ned en siste gang for å se om trommelen løsnet i fallet. Forbanna slitesterke greier! Trommelen sitter som en påle og er ikke til å rikke. Resten av maskinen er definitivt død.

foto: Vinterverket

Tilbake på badet står en pose full av maskindeler, fire våte håndduker, blodige bomullsdotter, plaster, en hammer og ei forvirra jente som ikke helt vet hva hun skal gjøre med alt skittentøyet hun har….