Frost

Det er høst, vinter, vår og nesten sommer og jeg er på kanten av noe jeg ikke helt vet hva er. Skremmende, farlig og truende. Det forsøker å få en bit av meg, men jeg overbeviser meg selv til å tro at jeg sover slik at ordene som blir til hengeløkker ikke når meg og slår meg over ende slik at jeg ikke kan komme opp igjen.

Sjelen jeg la på bordet var blitt sprettet opp og kan aldri la seg reparere da åpne sår aldri vil la seg bli til arr som kan heles og bli til nesten usynlige merker fra fortiden. Det er som om jeg puster kreft mens tårene renner bakover og jeg forsøker å lande på en egg av ubalanse med bena først.