Terapi

For å komme til kilden må man noen ganger gå mot strømmen

Døra står åpen. Det er bare å gå rett inn. “Velkommen”, sier døra. Velkommen, kom inn, sett deg ned, pust inn, pust ut, pust inn. Jeg er vektløs i rommet. Svever i det blå for i neste øyeblikk å bli skutt ned. Pust inn. Pust ut. Døra sto åpen, det var bare å gå rett inn med åpne øyne blind for alt som kunne skje. Pust inn. Varmen i rommet brer seg i kroppen, jeg blir slapp og mister taket. Pust ut.
Pustinnpustutpustinn.

Døra står åpen. Den høyre foten sniker seg forbi på innsiden, og et lite øyeblikk kjennes det som den venstre foten ikke er sterk nok til å holde kroppen stabil, det rykker til i brystet og følelsen sitter i lenge etter at den høyre foten har tatt over igjen. Pust inn. Pust ut. Lener meg mot karmen. Det er langt inn og det er tryggest å ha begge bena plassert på bakken. Likevel tar jeg sjansen på å løfte den ene foten, havne i ubalanse, redd for hva som vil hende om jeg mister balansen et lite sekund, engstelig for å miste meg selv.
Pustinnpustutpustinn.

Døra står åpen. Det er bare å gå rett frem. Pust inn. Pust ut. Det er lett. Lett som en, to, tre. Jeg trør ut av vanemennesket og forflytter meg til den andre siden der jeg kan se ansiktet ditt.
Fordi det føles trygt.

Pustinnpustutpustinn.