Siste rest av vinter

Jeg ommøblerer alle mine forventninger og rykker tilbake til start der jeg finner lukten av vår og epler midt i snøstormen. Jeg skriver ut min egen resept på lykke og bestemer meg for å bli.

Det er fredag og vi går gjennom posten til bestemor som vi alltid gjør når det er fredag. Jeg tar vinduskonvolutter og bestemor tar resten mens vi drikker te og håper på at sola skal våkne.
“Kanon tilbud” leser bestemor høyt. “Jeg har da ikke bruk for noen kanon”, sier hun og ser på meg. “Eller har jeg det?”. Jeg smiler og sier at den kan vi kaste. Hun trenger nok ingen kanon. Bestemor nikker.

Neste dag bestemmer jeg meg for å gjøre noen endringer. Jeg bestemmer meg for å flytte fra Huset i Skogen og over til fastlandet. Nærmere bestemt til Huset ved Sjøen. Huset ved Sjøen er hvitt og har egen hage. Der det er utsikt mot sjøen og hvor man på klare dager kan man se fiskebåtene fare forbi til lyden av måkeskrik. Der i det hvite huset ved sjøen der skal jeg bo.

En måned senere er jeg vel plasset ved sjøen hvor husene kommer med gatelys, naboer, tv-signaler og nærbutikk. Det er en slik underlig verden ved sjøen. Og jeg føler det som om jeg har kommet til Mini-Urbania selv om jeg er klar over at det var nok Liland de hadde i tankene da de kom opp med frasen “lengre ut på landet med”. For lengre ut på landet enn hit kan man saktens ikke komme.

Jeg åpner det lille hvite huset for våren og det lukter innestengt som om noen har vasket det på feil program. Det er mørkt ute og lysene utenfor blir som ei smørje av fingermaling som noen har klint på vinduene. Jeg åpner dem og spiller høy musikk mens jeg vasker. Musikk er en måte å puste på og nå puster jeg høyt mens Audrey smiler til meg fra veggen helt til lyset går fra sort til gult til hvitt og jeg sovner under et pledd på sofa til den siste rest av vinter.

Dagen etter er det sol.