Den lokale krigen

“Det er ikke at du er adferdsvanskelig som er problemet. Du må bare finne noen å være adferdsvanskelig sammen med”, sier Ivar mens han putter to suppeposer i handlekurven og smiler. Jeg ser på han og rødmer fordi jeg vet at han har lest, men jeg velger å ikke kommentere det. Jeg burde egentlig skjønt for lenge siden da jeg la merke til hvor stille han plutselig ble samtidig som hans interesse for været økte. “Ja, nå er det vinter” fortsetter han. Jeg nikker og sier at vi sees på bussen.

Neste dag gjør jeg meg klar for å dra i krigen. Bestemor sier det er fullstendig galskap, men jeg har bestemt meg. Dette er noe jeg vil gjøre og noe som må gjøres. Så da blir det slik sier jeg og legger meg tidlig.

Jeg våkner spent og nervøs på samme tid før vekkeklokken ringer klokken syv. Katten sover fortsatt mens jeg sniker meg i dusjen. Vannet er litt for varmt så jeg skrur det ned noen hakk for å jekke meg selv ned slik at jeg er forberedt på det jeg har i vente. På kommoden ligger alt klart. Jeg kler på meg med raske bevegelser og klokken kvart på åtte er jeg klar. Dobbelsjekker at jeg er godt beskyttet og at jeg har alt jeg trenger før jeg legger ut på den lange veien. Vil jeg komme hjem med livet i behold?

Det er bitende kaldt og jeg er sent ute. Selv ikke elgen har vært på besøk denne natten og jeg skjønner ham godt. Snøen rekker meg opp til anklene. Det er stjerneklart og det går kaldt nedover ryggen når isskrapen treffer isrosene på bilvinduet. Jeg er spent og nervøs på samme tid. Hva har jeg i vente?

Kompaniet mitt er allerede på plass når jeg ankommer leiren. Jeg kan høre fienden skråle fra den andre siden. Dette kommer til å bli en tøff dag, men jeg er godt forberedt og krysser fingrene mens jeg slår en floke i kulda. Ulike strategier blir diskutert før vi blir enig om å legge oss på en felles linje, en mur av front, mot fienden for å vinne slaget. Her må det settes hardt mot hardt for vi har ikke råd til å tape. Ansikt og kropp er godt beskyttet når vi gjør oss klare for dagens kamp. Fienden er kommet nærmere og snart er vi omringet. Det er klart.

Plutselig slår døren og kulden imot oss som en bølge av lyd. De er overalt og vi blir blendet av lys, lyd og farger i en vrimmel av en forrykt tilstand ingen skjønner omfanget av. Jeg holder stand på plassen min jeg ikke har noen ønsker om å vike fra. Har full oversikt over situasjonen inntil jeg kjenner en iskald varme bak meg og jeg vet at de er nærmere enn jeg hadde trodd. Jeg må tenke fort før panikken tar meg overende slik at jeg ikke kan komme opp igjen så jeg løper til den andre siden i håp om å finne noen fra kompaniet mitt for hjelp og støtte. Jeg er alene. Nå er det opp til meg å ta ansvar og redde stumpene når jeg hører lagkapteinen rope fra den andre siden. Lyden blender meg og det tar timer før hørselen er tilnærmet tilbake til det normale. Kroppen verker mens armer og ben fyker rundt som en karusell på et tivoli i juli. Det er rødt og varmt det som renner. Det verker. Krigen har krevd sitt første offer.

Nesen er blitt til det dobbelte. Blodet renner og lager store roser på det hvite. Lagkapteinen, som omsider har klart å frigi seg fra fiendens klør, kommer meg til unnsetning og finner frem medisinskrinet. Kalde omslag legges på og sakte, men sikkert, fryser det røde og legger seg som strimer. Jeg er skamfull og sliten. Vet at slaget er tapt og sammen trøster vi hverandre. Resten av kompaniet gjør opp status og kan fortelle at det ikke er så ille som man skulle først tro. Fienden er blitt noe medgjørlig, de er villige til å forhandle slik at det kan bli noenlunde levelig for alle parter og har forhandlet seg frem til en avtale. Ingen ønsker at flere skal bli skadet, eller verre, så vi legger ned stridsøksene for dagen. Vi er slitne og trøtte. Kamplysten må vike plass for sulten for vi vet alle at slaget vil fortsette neste dag og uten mat og drikke duger helter ikke. Vi vil alle være helter.

Klokken fire avslutter vi. Krigen er ferdig for dagen og hjemme venter middag. Bestemor lurer på hva som har skjedd med nesen min og hun ler høyt når jeg forteller. Forteller om min første dag som assistent i den lokale barnehagen.