Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

I revers

“Designer kjøkken?! Been there, done that!”. Hun smiler og veiver med armene på italiensk mens hun legger ut om delepanel og gardiner på størrelse med en middels stor øy i Middelhavet. Hun smiler og lengter. Lengter tilbake til det som var før alt det andre og tilbake til det som kommer når man er lei av designerkjøkken i Urbania. Tilbake til der man er, ikke som før, men som man er.

Det regnet på denne tiden i fjor også. Men da gjorde det ingenting, for da så jeg på det som et symbol på hva jeg følte og hvordan jeg hadde det. Når jeg var trist og jeg allerede hadde tatt meg vann over hodet. Jeg ønsket meg tilbake til der man er, ikke som før, men som man er. Og det var da jeg bestemte meg for å legge sjelen min på bordet slik at arrene kunne heles og bli til nesten usynlige merker fra fortiden. Jeg bestemte meg for å la fortiden bli fremtiden og la fremtiden ligge igjen på bordet med de gamle arrene. Jeg bestemte meg for å fly i revers.

“Det er så godt å komme hjem” sier hun og tømmer den siste flasken med vin som har stått på bordet i kun kort tid. Vi nikker, skåler og jeg innser med ett at vi ikke er så ulike selv om vi er så ubegripelig forskjellige. I kveld er vi en tresomhet.

I rommet fullt av mennesker er jeg så stille som jeg kan. Nesten helt urørlig svelger jeg luft for å overleve og presser alt jeg kan. Pusten blir der og stopper. Den går verken opp eller ned og jeg kveler sakte, men sikkert, mitt eget liv som ikke vil føre meg lengre enn hit.

Akkurat hit.

Jeg skjønner hva de mener for jeg har vært der og jeg tenker på fargetavler. Snurrer man dem fort nok rundt forsvinner alle fargene og alt blir grått. Som om farten får fargene og verden til å forsvinne. Og det gjør den. Verden forsvinner når man snurrer fortere og fortere der man ikke klarer å balansere fordi man er redd for ubalansen og hva som vil hende. Vil man miste seg selv?

Vi bestemmer oss for å gå en annen plass. Klokken er like mange som antall vinflasker på bordet, men kvelden er enda ung. Vi lever og sammen går vi ned den regntunge gaten. En mørk, en lys og en med krøller. En tresomhet av latter og drømmer på vei bort fra Urbania. Fordi det er trygt.

Reklamer

2 responses to “I revers

  1. ca.strømsnes 6. november 2007, kl. 21:21

    ~ til Marte & Christina: takk for en super kveld 🙂 ~

  2. Creet 26. november 2007, kl. 01:12

    Skjønte ikke så mye, men likte det! 🙂

    Fine bilder!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: