Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Hockeygutten

Min familie sier jeg er adferdsvanskelig. Passer nesten inn på en slik måte at jeg akkurat passerer det som så fint kalles normen i samfunnet. Bortsett fra at jeg er singel noe som er min store tragedie i livet ifølge min familie og dermed har puttet meg i båsen: Adferdsvanskelig.

I den siste esken med bøker, som ligger i banankasser fra Kiwi under senga, ligger bøker med fine tittler som gjør narr av meg hver gang jeg drar frem esken fordi jeg tror det ligger en bok der som jeg ikke har lest. Det gjør det også når jeg stirrer på “Gleden ved å ha barn”, “Det lykkelige ekteskap”, “Morsinstinkt” og “Hvorfor leve alene når man kan elske sammen” som kjapt blir stuet tilbake under grønne laken og ignorert helt til neste gang hukommelsen min spiller meg et gedigent puss eller til årets julegaver skal åpnes i lykkelig atmosfære og tilsvarende tittler atter en gang stirrer på meg og ler høyt. Jeg er uhelbredelig singel og når man har passert en viss alder slutter det visst å være søtt, vimsete og morsomt. Det fortoner seg visstnok som en trist tilstand hvor man er ensom,  forlatt og mulig lesbisk. I mitt tilfeller er jeg også jomfru, sier bestemor. Jeg lar henne tro det.

Klokken fem stenger byen. Det er som om en lydløs klokke ringer og alle haster opp de lange bakkene slik at de er hjemme når portene går ned. Butikkene låser og gatene tømmes. Det er tomt. Heldigvis er jeg ferdig på jobb klokken fire og rekker dermed en time med sosialisering før bussen kjører meg hjem til Huset i Skogen. På den lille butikken på hjørnet kjøper jeg et stort skjerf, en lue og en lommelykt. Lommelykt er en fantastisk liten sak når man bor langt ute i skogen der gatelysene ikke når og alt slukes opp av mørket. Kaffen fra Narvesen frister ikke noe særlig, men det er fint vær ute og en kopp med lunk hadde kanskje ikke vært så ille.

Nede på kaia er det fortsatt mye mennesker og jeg setter meg ned på den eneste benken der det ikke allerede sitter noen for å nyte de siste soldagene i høstlyset. Det er kaldt og jeg trekker lua godt ned over ørene. Glemmer at prislappen fortsatt sitter på noe som gjør at jeg får en fin topp og barna på nabobenken ler av meg. Selv om det er noe ondskapsfullt å le av fremmede mennesker så smiler jeg tilbake og later som ingenting. Kaffen smaker faktisk ikke så ille denne gangen. Det gjør meg glad. På benken ved siden av sitter en underlig skrue. Jeg overveier et lite sekund om jeg skal ta bilde av ham for å sende til Motepolitiet slik at han kanskje kan få den hjelpen han så sårt trenger, men jeg bestemmer meg for å overlate ham til hans egen skjebne som består av:  Hvite tennisskokker, skinnvest, hockey, høyvannsbukse og traktorsko. Det hele er en ganske så begredelig affære. Jeg later som om jeg leser i en bok, men jeg ser at han ser at jeg ser på ham. Han smiler og jeg blir flau. Kikker den andre veien og får øye på en kar med noe som kanskje kunne vært en Bowlerhatt hadde det ikke vært for at den er litt inntrykt på toppen og kommer i fargen rød. Han har lang frakk, sorte bukser og en lysegul ryggsekk fra Bergans. Hva er det egentlig med menn og ryggsekker? Skulle nesten tro at de ble limt fast til ryggen med Karlssons Klister den dagen de så livets lys og som aldri kan fjernes fordi det venter en skrekkelig forbannelse på den stakkaren som prøver seg på noe slikt. Jeg grøsser og oppdager at kaffen har blitt kald. Det er forbløffende hvor fort lunken kaffe blir kald så jeg kaster resten i nærmeste søppeldunk på vei til bussen.

Bussen er sen og jeg blir stående på stasjonen sammen med to herremenn. Den ene er kledelig antrukket i joggebukse og allværsjakke, med snøring, samt en liten dokumentmappe i sort skinn. Lurer på om jeg burde introdusere ham for Bowlermann med ryggsekk? Kanskje de kan utveksle tips og lære av hverandre? Den andre er litt mer spenstig kledd med caps fra Felleskjøpet og syrevaskede jeans. Han har brunt hår med striper i og en mulig storforbruker av hårgele for det lange håret som stikker frem under capsen ser ut til å trenge en skikkelig rundvask der det deler seg så fint i sola. Og så kommer bussen.

Det er lite folk på bussen i dag. Jeg setter meg bakerst og får øye på Hockeysveisen fra havna. Han smiler og jeg smiler tilbake. Han har fine øyne konstanterer jeg mens  øynene mine trekkes mot skinnvesten som er full av DDE-pins så jeg kikker ut av vinduet isteden og ser sjøen forsvinne på vei inn i Skogen. Han går av bussen fire svinger før bakken opp til Lia. Han smiler ikke når han går av. Hvorfor smiler han ikke, tenker jeg mens jeg hører busssjåføren, som jeg nå vet heter Kåre, rope ut om han skal kjøre meg opp bakken. Jeg nikker. Hvorfor smilte han ikke? Kunne han merke at jeg er adferdsvanskelig og derfor ikke ville smile lengre. Jeg tror det og gruer meg til jul.

Reklamer

6 responses to “Hockeygutten

  1. lindis 26. september 2007, kl. 13:28

    du blir da neppe single lenge oppe i den verdenen der sara, mulig hockeygutten er et varp? Man kan smile inni seg vet du, det var sikkert det han gjorde på vei ut av bussen. Sikkert. Selv kjenner jeg meg godt i det bokhelvetet på julaften. La meg si det sånn at min familie har gitt meg opp for lengst, men jeg ser muligens ikke på meg selv som helt kronisk single heller. Trenger bare å være det nå. Og ikke vil jeg være double for en hvert pris heller. Aldri mer. Hun har lært seg noget her i livet.

  2. ca.strømsnes 7. oktober 2007, kl. 20:23

    Bokhelvete er alltid like staselig. haha! Jeg får nok slutte å være så kresen både når det kommer til bøker og andre ting;)

    Det ordner seg nok. For oss begge.. Du har jo uansett Herr.Nordberg og en skal ikke kimse av det:)!

  3. Pingback: Vi gjør opp status og teller voksenpoeng « Vinterverket

  4. Pingback: Norsk Utflukt « Vinterverket

  5. obstfield 26. april 2009, kl. 16:21

    Liker dine hverdagsskildringer.. 🙂

    ca.strømsnes:
    takker;)

  6. Thomas 8. november 2013, kl. 01:47

    Det er ikke adferdsvanskelig du er… du er detaljfiksert og en smule «shallow» som i «Shallow Hal». Det ytre betyr visst enormt mye for deg siden du har alt mulig å utsette på andre. Når det gjelder klessmak og stil så er det en ekstremt subjetiv sak, så kanskje du kan lære av en som gir litt mer faen i hva andre har på seg og heller prøver å bli kjent med folka inni?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: