underfundigheter

Vet ikke riktig om jeg er på vei hjem eller på vei vekk. Jeg har fortsatt sjansen til å gå av, sier du mens du snur ryggen mot meg og stirrer ut av vinduet. Jeg hører min egen stemme som et merkelig ekko eller en forkjølet operasanger på en kortbølgeradio. Jeg vil ikke av. Du glipper med øynene og ser på meg. Du lurer på hva jeg vil og det vet jeg ikke. Kanskje jeg vet det om noen minutter, men da er det for sent for øyeblikket vil være over.

Jeg leser for deg fra en bok jeg fant på bussen. Du ler høyt for boken er ganske morsom og full av slike små underfundigheter som du liker. Gløtter av sol skinner på oss og jeg kjenner rommet snurre rundt. Varmen treffer boken, du ler når ordene treffer deg og stanser ikke før ordene dør en naturlig død hengende i løse luften. Jeg er sulten, sier du.

Maten er varm og kald på en gang og vi er stille når vi spiser. Det er best slik, sier du og jeg nikker ettertenksomt fordi jeg er enig i det du sier. Det er alltid best å gjøre en ting om gangen og akkurat nå gjør vi dette. Etterpå snakker vi om boken vi har lest fra og du ler igjen. Vi blir sittende alt for lenge bare for å oppdage at solen er borte. Du har lyst på vin, sier du.

Vin smaker som vinter og sommer på en gang og jeg liker det. Får meg til å føle meg glad og trist samtidig og du spør om jeg er lei meg. Jeg vil riste på hodet, men jeg vet at du ikke liker tomme talemåter og så ler jeg istedenfor. Du smiler og jeg følger etter.