Ubudne gjester

Søndager er gode dager. I likhet med Daniel Tammet, som ble født på en blå dag, ser jeg også dagene i farger og søndag er for meg en gul dag. Mandag er blå, fredag er grønn og til sammen blir de til søndag som symboliserer at nok en begivenhetsrik helg er over for Huset i Skogen.

Bestemor og lillebror dro på hytta i går. Siden jeg har vært syk bestemmer jeg meg for å bli hjemme sammen med den lille katten.  Ute er det et nydelig høstvær og jeg blir litt misunnelig når jeg ser dem kjøre av gårde, men av frykt for å bli tatt for å være en pusling igjen er det best jeg holder meg frisk og rask til verdens ende.

Grønnsåpen lager store bobler i det varme vannet. Når jeg blåser på dem hopper katten opp og ned i ekstase mens han forsøker å fange dem med de små potene helt til han utmattet synker ned på teppet foran peisen og blir liggende der mens jeg vasker huset.  Lukten av grønnsåpe blander seg med den skarpe, friske, luften. Det er sol ute og når jeg lukker øynene er det vår. Jeg vet ikke hvor lenge jeg står slik, men det føles som en evighet når jeg returnerer tilbake til høsten og vaskebøtta som har slukt alle boblene. Fjellene, som deles av et lite vann, rekker så langt øyet kan se. Da bestemor og bestefar kjøpte tomta var det i alt seks tomter til salgs. Både bestemor og bestefar var glade for det og gledet seg til skravling over hagegjerder, kaffebesøk og vennlige nikk ved postkassen. Slik ble det ikke. Kolbjørn Kommune ombestemte seg og slik ble Huset i Skogen det eneste huset i mils omkrets. På vei inn til byen ligger det noen hus, men jeg kjenner ikke noen av dem som bor i husene og vi besøker aldri hverandre. De som bor inne i svarteste skogen, på nordsiden av Huset, er noen underlige skruer. Jeg ser heller ikke dem så ofte, men når de først bestemmer seg for å titte innom er det med brask og bram når det gjerne passer minst. I går var en slik dag.

I fred og fordragelighet sitter jeg på plattingen, drikker kaffe, samler fregner på nesen og er ganske så fornøyd med meg selv etter å ha vasket hele huset. Plutselig deler skogen seg og med et voldsomt DUNK signaliserer de at de er på vei. De har aldri vært på den stille siden og jeg skvetter til, men rekker ikke reagere før de har oppdaget at jeg sitter der og det er for sent. Kjenner jeg blir litt irritert over at de ikke kjenner sin besøkstid. Jeg har ingen interesse av å bli kjent med dem, men de ser ikke ut til å skjønne det der de tramper opp for å hilse på. Jeg nikker tappert og håper de ikke har tenkt å bli lenge. Far er ganske grei, men mor og de to barna er rett og slett ganske så ufordragelige og jeg kan ikke utstå dem. I Urbania kom jeg alltid godt overens med mine naboer. Vi smilte og nikket til hverandre mens vi hastet videre i vår travle hverdag. Her er det ikke slik. Her tramper man inn som om det var åpent hus tjuefire timer i døgnet.

Far kommer litt nærmere. Jeg tenker ikke invitere på kaffe for å premiere deres oppførsel og gjemmer kaffekoppen bak den lysegrønne campingstolen. Han kjenner lukta og kommer enda nærmere mens han hilser på sin vante, grove, måte. I bakgrunnen står mor og de to barna helt stille. De skuler på meg og synes sikker jeg er skikkelig uhøflig som viser dem en slik velkomst når de har tatt den lange veien for å besøke meg. Katten som har kommet ut for å se hva alt oppsyret er rygger når han får se dem. Selv min katt kan noen ganger være ganske så klok og jeg ler når han freser til dem før han gjemmer seg under bordet i stua. Ungene begynner å bli rastløs, men mor holder dem igjen med et bestemt blikk. Selv har jeg fått mer enn nok så jeg sier at de må gå hjem. Visst er det trivelig med naboer, men ikke denne sorten som er både påtrengende og slitsomme. Jeg sier det til dem, men de reagerer ikke og er fortsatt like fast bestemt på en liten lørdagsvisitt. I ren irritasjon og frustrasjon over deres frekkhet tar jeg av meg den ene skoen og kaster den på far. Mor og ungene skvetter til når skoen treffer far midt på leggen og de trekker seg litt tilbake. Far snøfter, men han tar hintet og snur. Jeg kan se at han er fornærmet, men det bryr jeg meg ikke noe om, der han tar med seg familien og vender hjem.  Jeg vet de vil komme tilbake, men jeg håper det blir lenge til. Ubudne gjester er verre enn verst, tenker jeg mens nyter synet av naboen som forlater og restene av en fredelig lørdags formiddag.

foto: vinterverket