På en onsdag

Midt mellom fiskekaker og poteter spør hun meg om jeg vet hva urinblære heter på latinsk. “Vesica urinaria” sier hun og deler en potet. Så forteller hun om menighetsmøtet hun skal på klokken seks. Det har kommet en slik ung mann til Lia som skal forelese om de ukjente evangeliene. Thomasevengeliet er det hun liker best sier hun. ”I Thomasevangeliet fremstår Jesus som en som gir hemmelig kunnskap. Frelsen går gjennom å forstå de ordene som Jesus sier, snarere enn å tro på hans død og oppstandelse. Thomasevangeliet er esoterisk, individuelt og demokratisk. Det fremstiller sannheten som noe hver enkelt må finne frem til selv, og ikke noe som pålegges av et kirkelig hierarki.”
Hun forbløffer meg og så spør hun hvilken dag det er i dag.

Den unge mannen viser seg å være en 82 år gammel bergenser med kordfløyelsbukse, vest og brillene i en sort snor. Han ser ut som om han har mistet de seks andre dvergene og er litt bortkommen. Han sier at de skal snakke om Mariaevangeliet i dag. ”Både Mariaevangeliet og Thomasevangeliet tar vare på en tradisjon der kvinner har hatt en mer fremtredende rolle enn de fikk senere”. Til å være 82 år har han veldig pene tenner og han er nesten litt søt når han smiler. Jeg vinker til henne og lar den røde, franske, saken ta meg med i 70 kilometer i timen ned til sentrum av byen.

Huset i Skogen ligger et godt stykke utenfor byen. I byen har de butikker og storsentre. Kiosker, rushtrafikk, restauranter og kulturhus. Lukten av eksos gjør meg sentimental og jeg tar meg i å lengte tilbake til Urbania.

Postkontoret ligger nede ved havna. Havna er kanskje det fineste med hele byen. Den rammer alt inn og skaper en rolig stabilitet. Det er kø på posten. Det er forresten alltid kø her oppe. Som kjent går skravla og midt i flokken står ingen ringere enn Ivar. Han kan fortelle at Liv, søsteren til Jenny, er på besøk. Ivar tror hun kanskje skal flytte hit fordi mannen hennes har reist til Sverige på jakt og de sier at han ikke vil komme tilbake. Jeg ler over alt de sier. Så sier han at vi sees på bussen i morgen. Det gjør vi og så er det min tur.

”Liastubben 1” gjentar jeg og postmesteren ser rart på meg. Kan det stemme at vi har gateadresser i Lia? Det stemmer, sier jeg, men det tror han ingenting på så han ber meg vente litt. Tilbake kommer han med en stor, tykk, bok. ”Dette er postbibelen”, sier han uten å trekke på smilebåndet. Og ganske riktig: Der med fete typer står Liastubben i postmesterens bibel. Han grynter og jeg håper jeg ikke blir svartelistet på posten. Noen vinduskonvolutter kan jeg sikkert unnvære, men alt i alt så er det ganske kjekt med post.

Jeg møter ingen kjente. Når sant skal sies så kjenner jeg ikke så mange i byen. Jeg kjenner ikke så mange i det hele tatt. Timeplanen min har rett og slett vært så full at jeg ikke har hatt tid til å bli kjent med noen. Dette må jeg gjøre noe med og skriver ”Venner” øverst på prioriteringslisten min. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe saken, men det kan jeg finne ut av senere.

Etter 2 timer med Hotell Cæsar på web-tv henter jeg henne. Huset i Skogen er ikke velsignet med tv-signaler og det passer meg egentlig ganske så bra selv om jeg noen ganger, spesielt på søndager, savner det å ha tv. Slange på sofa og se trash i beste sendetid etter en fuktig kveld på byen. Er ikke blitt så mange, faktisk ingen, fuktige kvelder på byen etter at jeg kom hit. Men internett har vi og det, kombinert med oppvaskmaskin, er nok det som redder meg fra fullstendig galskap. Nå vil sikkert mange påstå at 2 timer med Hotell Cæsar er fullstendig galskap og jeg skal ikke være uenig i det. Kanskje er jeg litt gal blitt?

Det er nesten tomt på menighetshuset når jeg kommer. Den ungen mannen på 82 år er borte og det er kun kakesmuler igjen. Hun er stille i bilen når jeg spør om det var trivelig. Det er fortsatt Thomas hun liker best forteller hun og jeg kan se at hun er trøtt.

Før jeg sovner finner jeg frem listen min og klistrer den på det store speilet. ”Venner”