Villmark

Bestemor er på bedehuset og jeg passer hunden. Jeg liker hunder bedre enn bedehus og sammen med katten krøller vi oss opp i sofa for å se film.
Når popkornlukten brer seg utover stua er det mørkt ute. Jeg skrur av lysene for å skape den riktige stemningen, men lar gardinene være. Vi er ikke akkurat bortskjemt med gatelys her i Lia så det spiller ingen rolle.
Jeg har lånt noen filmer av lillebror som er på guttetur i den urbane verden. Bestemmer meg for å se “Villmark”. Snurr film!

Filmen handler om et tv-team på fem som skal på teambuilding i den norske fjellheimen og den begynner ganske så snilt. Men etter hvert går det også opp for de fem i den lille hytta at de ikke er alene i skogen. Noen eller noe er der sammen med dem, noe de ikke vet hva er, og enda verre: Noe vi ikke vet hva er. En skummel følelse kommer krypende. Hva er det som er der? Er det et menneske? Et spøkelse? Eller noe helt annet??

Mørket utenfor Huset i Skogen kommer faretruende nært. Jeg skrur ned lyden. Var der noe? Merker at hunden blir urolig og med ett bykser han frem til vinduet. Faen at jeg ikke trakk for gardinene! Han står helt stille og snuser i lufra. Jeg mener å huske at jeg har lest noe om at hunder kan lukte ting vi mennesker ikke kan se. Hva er det han ser? Er det noen der? Trekker ullpleddet godt over meg og skrur på lyden igjen. Hunden fortsetter å snuse på vinduet. Han sitter helt stille som om han er paralysert. Jeg skrur av tv og trekker ullpleddet over hodet. Kanskje om jeg lister meg frem til vinduet så rekker jeg å trekke for gardinene før de oppdager meg? Jeg tør ikke for det er så stille. Stillhet har den evnen at den kan avsløre redsel på lang avstand fordi stillhet lager en larm som treffer alt som omsluttes av stillheten. Under ullpleddet er det veldig stille. Jeg kan høre min egen pust. Kan de høre meg? Er dette som på filmen? Er det et menneske? Et spøkelse? Eller noe helt annet??

Jeg forsøker å kalle på hunden så stille som jeg kan. Vil ikke skremme eller provosere den eller dem som er utenfor. Han svarer med å begynne å løpe rundt i ring på gulvet. Halen svaier som om den skal dra i gang et stort pariserhjul mens han lager rare lyder noe som er stikkordet for katten som begynner å mjaue. Lydene gjør stillheten enda mer trykkende og den gjør meg nummen fordi det er vanskelig å se noe gjennom det tykke ullpleddet. Faen ta norsk film! Faen ta skogen!

Det begynner å blåse utenfor. Ulingen fra vinden slutter seg til koret av dyrene som nå løper i ring rundt i stua. Plutselig slår døren opp!! Jeg kryper sammen til en ball under teppet og det blir stille. Helt stille. Så stille at en kan høre dryppet fra kjøkkenvasken hos naboen som bor en mil bortenfor Huset i Skogen som er det eneste huset du ikke kan se fra veien og som bare er nabo med skogen. Med ett savner jeg monstersauene da det fortonet seg som en riktig så trivelig affære sammenlignet med dette.

En våt snute stikker frem under ullpleddet. Øynene mine treffer små lysglimt og der ser jeg:

Min bror som har kommet tidligere hjem fra Urbania. Det er nok sant som de sier. Hunder kan lukte ting vi mennesker ikke kan se: Sin eier.