På toppen av Dødensbakke

Med historien om monstersauene som drepte en gaupe friskt i minne våger jeg meg likevel ut på en liten sykletur i skumringen. Bestemmer meg for å sykle innover der veien en liten og trang. Jeg møter ingen biler selv om bestemor sier at det bor mange mennesker innover langs veien er der ikke lys å se i de mørkelagte husene. “Det sku bo folk i husan. Husan e som folk. Folk treng hus og hus treng folk. I all sin tid”. Det er høst i lufta. River litt i nesen når jeg puster inn. Føler meg som en skikkelig friskus og det gjør meg glad der jeg sykler på den smale veien gjennom skogen på den blå sykkelen med kurv på.

På toppen er det en lang strekning på flat mark. Det er lite vegetasjon og ser nesten ut som om jeg er på en annen planet. Jeg kan høre sauene bræke når jeg stopper i veikanten for å ta noen bilder. De blir ikke så fine som jeg hadde håpet på og jeg sletter dem alle sammen. Skylder på dårlig motiv når jeg pakker sammen kamera og legger det i den grønne veska som ligger i kurven på den blå sykkelen før jeg tråkker videre. Det går ikke spesielt fort, men jeg kommer frem dit jeg skal når jeg skal. Akkopagnert av sauenes sang forsvinner de tomme husene bak meg i takt med gatelyktene.
I min egen verden, som jeg er, merker jeg ikke at sangen kommer nærmere og nærmere. Og plutselig står jeg der:

På toppen av Dødensbakke omringet av hvitt ull på fire ben. Det må ha vært minst 30 av dem og de er ikke på den lystige siden. Sauene stirrer meg i hvitøyet og jeg stirrer ned Dødensbakke. Dødensbakke er den lengste og bratteste nedoverbakken du kan forestille deg. Tett inntill det høye fjellet ligger den og på den andre siden ligger havet flere hundre meter under meg. Omkranset av stein, vann og hvitt ull står jeg helt stille. Jeg svetter. Sauene kommer nærmere. Tramper og bræker. Hva skal jeg gjøre? Jeg har to valg: Enten å bli spadd opp av veien etter å ha tatt turen ned Dødensbakke eller å bli spadd opp av veien etter en konfrontasjon med mordersauene. Svetten siler og jeg savner pappa. Pappa vet alltid hva man skal gjøre i slike situasjoner man ikke vet veien ut av. Pappaer skal vite slike ting og det gjør min pappa. Men han bor på Sørlandet og jeg står på kanten av stupet. Sauene er nå så nærme at jeg kan kjenne den varme pusten når de bræker i den kalde lufta. Tror aldri jeg har vært så redd og jeg fryser. Klarer ikke å bevege meg en centimeter. Står helt stille mens sauene kommer nærmere og nærmere.

Som av et elektrisk støt våkner jeg når to av sauene tråkker på den blå sykkelen med kurv. Jeg faller over ende. Slik skulle det altså ende for meg. Drept av sauer på toppen av Dødensbakke midt ute i Ingenmannsland. I nærmeste sjokk triver jeg til meg sykkelen, kaster meg rundt og tråkker som om jeg har selveste Fanden i hælene helt til kolslungene sier stopp og jeg ikke har mer pust igjen. Aldri før har jeg vært så glad for å se mørkelagte hus og jeg vet at jeg snart er hjemme. Bare noen svinger til på den smale veien og alt er over. Jeg tør nesten puste igjen når jeg går av sykkelen utenfor huset til bestemor. Jeg kan nesten puste, kneet lekker rød væske og blikket er stivt når jeg setter nøkkelen i døra.

Den som sa at livet i Storbyen er farlig burde virkelig prøve en uke på landet.