Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Busstur på et forundelig sted

Alt går så mye saktere i nord. Alle har så god tid og av og til er det nesten som om tiden står stille. Folk stresser sikkert også her, men på en helt annen måte. De stresser på en ikke-stressende måte og på den måten merker man det ikke og alt flyter sakte, men sikkert av gårde.

Miljøbevisst som jeg er tar jeg bussen til og fra jobb. Jeg må vel innrømme, først som sist, at jeg har bil (skyt meg nå!), men jeg bruker den lite. Akkurat nå er den borttauet men det er en annen historie. På vei ned bakken til bussen må jeg gå forbi to hus, fem kyr og en hest. Og kommer jeg for sent så venter bussen. Det er visst slik det fungerer her. Man venter til folk kommer. Det er god folkeskikk og vanlig høflighet.

Det er Jenny, Kjell, Ivar og meg som tar bussen hver dag. Jenny jobber i banken og er søsteren til Liv. Liv bor i Halden. Kjell er svogeren til Jenny. Han er gift med den tredje søsteren som heter Berit. Berit jobber også i banken. Hun sitter i skranken. Det gjør ikke Jenny. Hun gjør noe annet. Ivar er han som holder meg oppdatert på hvem som er hvem og hvem som gjør hva. Jeg får ikke helt tak på hva Ivar selv gjør bortsett fra at han tar bussen nederst i bakken hver dag klokken kvart over syv.

To timer etter endt arbeidsdag tar jeg bussen tilbake. Det er den første bussen som går og noen dager synes jeg det er litt lenge å vente. Ivar er ikke med bussen og jeg vet derfor ikke hvem noen av de andre er. Vi er mange som skal samme vei og jeg lurer på hvordan de kommer seg inn til byen siden de bare er med bussen tilbake. Men langs veien forsvinner de, en etter en, ut bakdøra en. Bussstopp er visst en raritet her. Bussen stopper der man skal av. Enkelt og ukomplisert for alle parter. Jeg skjønner ikke helt dette systemet og drister meg til å spørre om hjelp. Forteller bussjåføren at jeg skal av i krysset opp til den lange bakken. Om han kan være så vennlig å stoppe rundt der en plass?

“Bor du oppe i Lia?” spørr han og jeg nikker. “Ja, men da kjører jeg deg opp” sier han og smiler. Jeg ser på alle ansiktene i bussen som lengter etter å komme hjem til middag og jeg forventer en storm av reaksjoner nå som bussjåføren hadde tatt en radikal avgjørelse om å kjøre en omvei fordi jeg skal opp bakken. Jeg stålsetter meg og sier: “Nei, men det trenger du da ikke”. “Klart jeg kjører deg opp” sier han mens jeg fortsatt ser på de andre passasjerene. Ingen reaksjon. De letter ikke på så mye som ett øyenbryn engang. Jeg blir forvirret.

Er det slik ting fungerer her?? Man venter til folk kommer, slipper dem av der de vil og kjører dem til døra når bakken er tung og lang. Nord-Norge er et forunderlig sted.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: