Det er to dager siden vi skålte i vin og danset til grom musikk på plassen utenfor den gamle brygga i skumring og lukten av regn. I fjor varte sommeren en uke lengre enn i år, tenker jeg mens jeg bytter slitte olabukser og piratskjerf med det mest praktiske jeg kan finne i klesskapet før jeg tar fatt på veien bort til Caravanparken som består av en campingvogn og et telt på den forlatte skoleplassen. Det regner. Det øser ned. Det regner. Og når det omsider lysner i nord sniker kveldmørket seg innpå oss der vi sitter ved lange bord og oppsummerer sommeren på sommerens siste dag. Det er sesongavslutning når vi letter for å ha noe å sveve på i lange måneder med dvale helt til vi våkner igjen i februar.
Det er tidlig når jeg åpner verandadøren for å ønske høsten velkommen. Det lukter godt og kaldt, friskt og med en ettersmak av sommertoget som i løpet av natten har forlatt perrongen til fordel for nytt tog i vente. Jeg drikker sakte av kaffen som fort blir kald i lufta av nye muligheter og nye utfordringer mens døren står åpen for å lufte sommeren ut og vaske vekk det gamle, det brukte og for å gjemme minnene på en hemmelig plass. Jeg puster. Jeg puster inn kald, klar luft i takt med det gamle kjøleskapet som durer i bakgrunnen. I år skal jeg ikke være et kjøleskapsdikt, men en sonette med fine ord og store vendinger.
Med kald luft kommer høsten som innleder livet.
foto: Vinterverket
“alene er en som er færre enn to, er vi to eller fler er vi sammen. da får vi gjort så mye, mye, mer. for alt kan vi klare sammen”
Våren 2004 ble ordet “dugnad” kåret til Norges nasjonalord og i Midtimellombygda er man fortsatt stor fan av dugnad når man på det som må være sommerens varmeste dag møter opp til fiskekakelaging, skatteposepakking, steking, frysing, kaffepauser, dugnads-is og god stemning på den gamle brygga. Jeg er assistenten til den fryktløse Kapten Pysræv som så sitt snitt til å stjele skatten fra den grusomme Kaptein Svartøye da han etter en tokt i Biscaya var så uheldig å ta en blund på det ene øyet som dessverre viste seg å være det øyet uten svart lapp og nå er altså jeg satt til å passe på skatten. Det er en stor og viktig oppgave som jeg tar svært alvorlig når jeg med stor nøysomhet og forsiktighet pakker skattene ned i den store skattekisten som jeg gjemmer på en hemmelig plass. Lite vet jeg at den grusomme Kaptein Svartøye planlegger å stjele skatten tilbake om nøyaktig fem dager.
foto: Vinterverket
På kjøkkenet er det livlig aktivitet når fisk blir transformert inn til noe som minner om pappmasjé, men når glassbollene bæres ut og innholdet legges i den store stekepanna så lukter det himmelsk godt. Jeg kjenner at det burde blitt sulten, men det er altfor varmt til å spise og selv om jeg er noe sliten etter en fantastisk helg på Màrkomeannu så er det årlige Bryggetreffet avslutningen på sommersesongen i Midtimellombygda og jeg vil for alt i verden ikke gå glippe av det når vi sitter varme og slitne rundt kaffekanna og spiser dugnad-is. Det er mye som skal planlegges og mye som skal gjøres , men når vi gjør det sammen er det morsomt selv om vi innimellom med lengsel ser på båtene som farter frem og tilbake i solglitter og sjø fra Øya. Kanskje vi rekker ett nattbad etter siste økta?
foto: Vinterverket
Det er enda folk igjen på den gamle brygga når jeg takker for første akt og sykler hjem. Jeg var nok litt sulten likevel for det gjør godt med mat når jeg kommer hjem. Planlegger en kald dusj før andre akt begynner om to timer.
…fyller seg selv helt, både på langs og på tvers…
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
Når andreslåtta setter inn er det behov for å gå mer drastisk til verks
Det er langt fra Midtimellombygda til nærmeste hjelp-til-selvhjelp-butikk så når nøden er størst, internettet er nede, bilen er død og kroppen skriker etter en ekstrem oppussing da er det godt å ha en Mor Åse rett nedi bakken. Mor Åse vet det meste som er verd å vite om å lage ting man har bruk for av ting man får tak i på nærhandelen og når jeg klager min nød over manglende vedlikehold er hun ikke vond å be der hun ser på håret mitt og sier:
“Du kunne jo ha frisket opp fargen med å gni litt sitronsaft inn i lokkene, vet du”. Jeg nikker. Jo, hun har nok rett i det, tenker jeg, men Mor Åse er slett ikke ferdig. “Litt olje i håret hadde heller ikke gjort noe. Det ser litt tørt ut og litt kaldvann over hodet gjør nok susen for å få mer glans i det. Olivenolje er bra, vet du. Olivenolje burde du kjøpe uansett for om du blander det med grov salt så har du en perfekt peelingkrem for appelsinhud”. Jeg kikker ned og rødmer lett. Er det så ille? “Men du kan ikke få bort det grumset du har i ansiktet med olivenolje. Der må du bruke kaffegrut og sukker”, fortsetter hun og tar en stor slurk kaffe. “Og når du er ferdig så sprayer du ansiktet, ja gjerne hele kroppen om du vil, halvt om halvt med melk og vann. Da holder huden seg friskere og bedre. Helt sant”, sier hun og smiler.
Jeg lurer på hvordan hun vet alt dette? Kanskje det er noen man lærer seg mens man lever, her ute på prærien? “Når det kommer til føttene så er det ganske enkelt. Da tar du en tomat, del den i to og skjær dem opp i skriver som du legger i en plastose og stikker føttene oppi”. Jeg har hørt om agurk under øynene, men aldri om tomater under føttene. Jeg burde tatt notater skjønner jeg mens jeg holder pusten for neste oppussings-triks. Jeg venter ikke lenge før de kommer som perler på en snor. Man moser en rå potet, blander den med litt vann og smører potetguffet på tørr, eller sår, hud. For poser under øynene kan man bruke agurk eller noe som er enda bedre: blåbær eller blåbærsyltetøy og har man fotsopp så kan det lett kureres med litt vann og eddik. “Noe annet man kan mose er banan som hjelper for tørre hender og sist, men ikke minst, så kan man unngå sprukne negler ved å pensle dem daglig med hvit jod”. Hun trekker pusten og lurer på om det er noe mer jeg trenger hjelp til?
Jeg skriver liste over alt man bør ha for å drive hjelp-til-selvhjelp og etter en god runde på nærbutikken føler jeg meg på noe gyngende grunn, men alltid parat for enhver situasjon der jeg sitter med føttene godt plantet i tomater med gammel kaffegrut på kinnene.
foto: Vinterverket
Jeg tenner stearinlys og fyrer i ovnen med blanda følelser i juli innenfor det store treet i bakgården som allerede har fått gule blader når det regner ute. Det er den perfekte vin-vin-situasjon i varmen som tørker fukt og lager røde striper på kalde lepper når båten som jeg egentlig skulle vært med har gått meg hus forbi mens jeg var opptatt med noe annet.
Han sitter ved sitt vanlige bord på Schrøder sånn midt i Waldemar Thranes gate mellom Favorittfrisøren og hospitset der man kaster fjernsynsapparater ut av vinduet og kaller jenter som meg for Maria når de heier på avbitertangen i en akutt sykkel-krise midtsommers. Ved stambordet sitter han sammen med en brunrutet duk og en halvliter mens han tenker på svart poker og mer øl. Han vet at han egentlig burde vært på et annet sted til en annen tid. “En byråkrat er en som kan be deg dra til helvete på en måte som gjør at du begynner å glede deg til turen”, skriver han mens han drikker langsomt i takt med sine egne, mørke, tanker til lukten av gammel parfyme på gammel hud, fyll og faenskap som ligger så tykt utenpå huden at alt smelter sammen til en ullen lukt av årgangsuteligger. “Gjennombrudd eller sammenbrudd?” I mørket går alle veier til Sofies gate når siste glasset er tømt.
Han skriver at han føler seg som Helen Keller i en dårlig Poirot-film og jeg lurer på hva han mener med det når han snur på krona i Dr.Martens-støvlene for å samle tanker og fornuft. Jeg tenker at det var han som skulle sittet ved pianokrakken og kontrollert tangentene. Han skulle spilt med overbevisning til fullsatt sal mens han pakker lite klær og mye penger for en usammenhengende reise til en ny dimensjon av fremmed landskap.
Han sender postkort fra Gran Canaria. “Bruker halve dagen til å våkne. Og hele kvelden til å roe meg ned. Om natta svetter jeg”. Hvordan har du det? “Fint. Har du en røyk?”, sier han
Bloggstafett for personvern – mot datalagringsdirektivet
Hver dag, unntatt søndag, sånn rundt klokka halv ett kommer den røde bilen med gul logo rundt svingen når vi sitter på trammen med kaffekoppen og venter. Venter på bedre tider fra en onkel i Amerika og krysser fingre for at ingenting med vinduer dumpes ned i de grønne kassene der grusveien møter asfalt. Alt er forseglet. Ingenting er åpnet. Og i ro og fred åpner vi låsen til hemmeligheten innenfor vår egen personlige kode som er merket med navn og nummer. Her trenger man ingen nøkler til tillitslåsen der man deler hemmeligheter om man vil. Og noen ganger så gjør vi nettopp det. Vi deler hemmeligheter med dem vi velger å dele hemmelighetene med. Og det føles godt, og trygt, spennende og morsomt.
Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige.
Fra Urbania blåser det en vind som forteller om nye tider i vente og i mente der hemmeligheter skal deles. Vi skal dele, sier de og vifter med Holmgang-fingeren når de forteller at når man er snill og grei så er det helt ufarlig å dele hemmeligheter. Vi sitter på trammen med kaffekoppen og er skeptisk. Skal vi dele med folk vi ikke kjenner? Vi har alle trødd barnesko i å-dele-er-bra-dalen, men vi er skeptisk. Vi lurer på hvem som vil se våre hemmeligheter og hvem vil de fortelle dem til? Kan man ikke lengre ha hemmeligheter selv når man er snill og god? For det lærte vi også i barndommens-dal: Er du snill og god så kan du ha hemmeligheter om hemmeligheten også er snill og god. Gjelder ikke det lengre? Vi sukker og drikker litt mer kaffe. Vi liker ikke dem som dirker i tillitslåsen og skjønner ikke helt hvorfor de gjør på det viset.
EMK – Art 8: Retten til respekt for privatliv og familieliv
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Vi sitter på den andre trammen i sola og venter på den røde bilen med gul logo som rommer de private hemmelighetene. Ytterdørene står ulåst for man trenger ikke å låse i Midtimellombygda der man vet at man ikke skal gå inn selv om døra er åpen når det ikke er noen hjemme og man ikke har spurt først. Vi stoler på hverandre og vi deler der det deles trengs før vi i ro og fred går hvert til vårt for å åpne vår egen private dør til hemmelighetene som ligger innenfor. Slik det er. Slik det skal være.
Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!
Sånn midt i juli begynner Midtsommerslåtta. Når værgudene ikke har vist seg fra sin beste side kan Midtsommerslåtta også betegnes som førsteslåtta og det kreves en stor porsjon med innsats, arbeidsvilje og anstrengelse for å bli ferdig. Så med iver og lyst blåser jeg nytt liv i arbeidsviljen. Her skal det pløyes, høstes, sprøytes og plukkes. I gamle dager var det vanlig å benytte hest til de tyngste arbeidsoppgavene, men foreløpig klarer jeg meg med en anelse misnøye når jeg oppdager at åkeren kunne trenge en solid forbedring etter den lange vinteren når jeg med manuell arbeidskraft gyver løs med sigd og ljå. Alt skal høstes inn. Koste hva det koste vil!
På slettene går det rimelig greit både å ploge og å høste, men i dalsøkk og på åskammer havner jeg litt i trøbbel. Her må man utvise presisjon for å ikke skamfere åkeren og ødelegge for neste års avling, som man gjerne skulle vært for uten, men det er nå engang slik at om man har en åker så må man ta vare på den slik at den ikke forfaller og blir ødelagt.
Å skulle rydde opp etter vinteren og høste inn er slett ingen enkel sak. Men jeg får jobben gjort, siloen er full, og det er nå klar for avlingene som skal sprøytes. Her gjelder det å være forsiktig og ikke overdrive. Åkeren må kontrolleres skikkelig før man går i gang med å sprøyte, bruk verneustyr om nødvendig, og i siste liten bestemmer jeg meg for å overdrive likevel i et håp om vekststagnasjon ved overforbruk av sprøytemiddel. Jeg kommer på å ha lest at en ny åker kan gi opptil 20 prosent med avling enn en gammel åker og smiler ved tanken på at Midtsommerslåtta kommer til å bli lettere og lettere for hvert år som passerer.
Etter det som føles som timer med hardt arbeid er åkeren omsider klar til å møte glade sommerdager, at antall arbeidsulykker har gått ned siden i fjor og at det forhåpentligvis er en stund til andreslåtta setter inn.
foto: Vinterverket
Jeg konstaterer atter en gang at det å være kvinne om sommeren er verre enn å være bonde!
foto: Vinterverket
Det banker, det bruser, det prikker og det gjør vondt når det varme glir over i kaldt som fosser gjennom blodet som fryser på kokepunktet når vi smiler frosne smil som stivner i tidligere latter som nesten bobler over i såpebobler på tundra i solskinn og varme. Jeg slutter å tenke når alt går i sakte film under, over og ved siden av den verden jeg var en del av for to minutter siden når nervesystemet fungerte som det skulle. Jeg svever. Jeg er vektløs. Jeg flyter i stillestående vann og jeg er glad selv om jeg har tatt meg vann over hodet i et forsøk på å være fryktløs når jeg gisper etter sola med kulde i pusten og isvann i blonde krøller.
Jeg puster sommer ved det klare vannet etter årets første bad.
Torsdag er den første dagen som innleder livet og fredag er den siste dagen som avsluttes på en verdig måte. Vi går videre mens vi smiler når han sovner på skuldrene mine i sommervarmen. Han er seksten dager.
Jeg steker vaffelkalker til den store gullmedaljen i lukt av nykokt kaffe og rømmegrøt til toner av min egen nynning på en sang jeg ikke kan som blander seg med summing av stemmer i glad latter. Det er årets første sommertreff på den gamle brygga og vil stiller bygdesterk for her skal det dryles og lyges i riktig rekkefølge akkompagnert av sommersol og sjølukt. Jeg lurer litt på hva som er forskjellen på å dryle og på å kaste, men jeg tror at å dryle er mer kraftfullt og kommer med en god posjon innlevelse og personlighet. “Det er bare pingler som kaster”, sies det og når det sies så må man nesten tro på det som sies. I Midtimellombygda dryler man. Og i år som i fjor så skal det dryles tørska torskhau, med tilløp, så langt man klarer og klarer man å dryle lengre enn lengst så står man i fare for å vinne en gjev premie. Det vanker også premie til den som faller i vannet og, uten å navne navn, så kan man bare gratulere den heldige vinneren.
Økten ender med en pust i bakken på en benk hvor jeg hviler til fjell og fjord, glade mennesker, barnelatter, blomstrete sommerkjoler, kaffe, øl og vaffelkaker, sokker med sandaler, kjente og kjære fjes og en liten Ylva som spinner rundt i absolutt glede rundt bena på alle som måtte komme forbi på sin ferd fra det ene til det andre. Det er fullt ved hvert ett bord når jeg lukker øynene i sola. Det er på dager som dette at man slutter å eksistere og begynner å leve. Dette er starten på første akt av “Sommer i Midtimellombygda“.
Å drikke vin når man dusjer kan medføre en anelse av shampo-smak i munnen, men når man har litt for dårlig tid så gjelder det å gjøre det meste ut av den dårlige tiden man har, tenker jeg mens jeg tømmer klesskapet og føner håret i omvendt rekkefølge. Og når jeg står der, i lygar-kø, kommer jeg på hvilken sang jeg har nynnet på og at jeg slett ikke liker den. Rister av meg resten av tonene og klyver opp trappa som leder oss inn i topplokalet på den gamle brygga i, og med, håp om en ledig stol, en iskald øl og en kveld i latterens tegn. Stemningen inne er syngende og hoiende i variert hastighet. Vi er alle om bord i denne leende skuta som fyker forover i rakettfart. Midtfjords er stemningen fortsatt på topp, ingen har kastet opp eller blitt rammet av akutte magekramper og når jeg timer senere kan konstantere at alle forventninger er innfridd gjør det vondt i magemuskler jeg ikke ante eksisterte og balansekunsten er fraværende.
Han er atten dager når vi griller og fortsatt ler av sommerens lykkepille for sjelen selv om vi ikke kastet for gull på en dag som var gull verd og vi gleder oss til neste år!
