Den lokale krigen

“Det er ikke at du er adferdsvanskelig som er problemet. Du må bare finne noen å være adferdsvanskelig sammen med”, sier Ivar mens han putter to suppeposer i handlekurven og smiler. Jeg ser på han og rødmer fordi jeg vet at han har lest, men jeg velger å ikke kommentere det. Jeg burde egentlig skjønt for lenge siden da jeg la merke til hvor stille han plutselig ble samtidig som hans interesse for været økte. “Ja, nå er det vinter” fortsetter han. Jeg nikker og sier at vi sees på bussen.

Neste dag gjør jeg meg klar for å dra i krigen. Bestemor sier det er fullstendig galskap, men jeg har bestemt meg. Dette er noe jeg vil gjøre og noe som må gjøres. Så da blir det slik sier jeg og legger meg tidlig.

Jeg våkner spent og nervøs på samme tid før vekkeklokken ringer klokken syv. Katten sover fortsatt mens jeg sniker meg i dusjen. Vannet er litt for varmt så jeg skrur det ned noen hakk for å jekke meg selv ned slik at jeg er forberedt på det jeg har i vente. På kommoden ligger alt klart. Jeg kler på meg med raske bevegelser og klokken kvart på åtte er jeg klar. Dobbelsjekker at jeg er godt beskyttet og at jeg har alt jeg trenger før jeg legger ut på den lange veien. Vil jeg komme hjem med livet i behold?

Det er bitende kaldt og jeg er sent ute. Selv ikke elgen har vært på besøk denne natten og jeg skjønner ham godt. Snøen rekker meg opp til anklene. Det er stjerneklart og det går kaldt nedover ryggen når isskrapen treffer isrosene på bilvinduet. Jeg er spent og nervøs på samme tid. Hva har jeg i vente?

Kompaniet mitt er allerede på plass når jeg ankommer leiren. Jeg kan høre fienden skråle fra den andre siden. Dette kommer til å bli en tøff dag, men jeg er godt forberedt og krysser fingrene mens jeg slår en floke i kulda. Ulike strategier blir diskutert før vi blir enig om å legge oss på en felles linje, en mur av front, mot fienden for å vinne slaget. Her må det settes hardt mot hardt for vi har ikke råd til å tape. Ansikt og kropp er godt beskyttet når vi gjør oss klare for dagens kamp. Fienden er kommet nærmere og snart er vi omringet. Det er klart.

Plutselig slår døren og kulden imot oss som en bølge av lyd. De er overalt og vi blir blendet av lys, lyd og farger i en vrimmel av en forrykt tilstand ingen skjønner omfanget av. Jeg holder stand på plassen min jeg ikke har noen ønsker om å vike fra. Har full oversikt over situasjonen inntil jeg kjenner en iskald varme bak meg og jeg vet at de er nærmere enn jeg hadde trodd. Jeg må tenke fort før panikken tar meg overende slik at jeg ikke kan komme opp igjen så jeg løper til den andre siden i håp om å finne noen fra kompaniet mitt for hjelp og støtte. Jeg er alene. Nå er det opp til meg å ta ansvar og redde stumpene når jeg hører lagkapteinen rope fra den andre siden. Lyden blender meg og det tar timer før hørselen er tilnærmet tilbake til det normale. Kroppen verker mens armer og ben fyker rundt som en karusell på et tivoli i juli. Det er rødt og varmt det som renner. Det verker. Krigen har krevd sitt første offer.

Nesen er blitt til det dobbelte. Blodet renner og lager store roser på det hvite. Lagkapteinen, som omsider har klart å frigi seg fra fiendens klør, kommer meg til unnsetning og finner frem medisinskrinet. Kalde omslag legges på og sakte, men sikkert, fryser det røde og legger seg som strimer. Jeg er skamfull og sliten. Vet at slaget er tapt og sammen trøster vi hverandre. Resten av kompaniet gjør opp status og kan fortelle at det ikke er så ille som man skulle først tro. Fienden er blitt noe medgjørlig, de er villige til å forhandle slik at det kan bli noenlunde levelig for alle parter og har forhandlet seg frem til en avtale. Ingen ønsker at flere skal bli skadet, eller verre, så vi legger ned stridsøksene for dagen. Vi er slitne og trøtte. Kamplysten må vike plass for sulten for vi vet alle at slaget vil fortsette neste dag og uten mat og drikke duger helter ikke. Vi vil alle være helter.

Klokken fire avslutter vi. Krigen er ferdig for dagen og hjemme venter middag. Bestemor lurer på hva som har skjedd med nesen min og hun ler høyt når jeg forteller. Forteller om min første dag som assistent i den lokale barnehagen.

I revers

“Designer kjøkken?! Been there, done that!”. Hun smiler og veiver med armene på italiensk mens hun legger ut om delepanel og gardiner på størrelse med en middels stor øy i Middelhavet. Hun smiler og lengter. Lengter tilbake til det som var før alt det andre og tilbake til det som kommer når man er lei av designerkjøkken i Urbania. Tilbake til der man er, ikke som før, men som man er.

Det regnet på denne tiden i fjor også. Men da gjorde det ingenting, for da så jeg på det som et symbol på hva jeg følte og hvordan jeg hadde det. Når jeg var trist og jeg allerede hadde tatt meg vann over hodet. Jeg ønsket meg tilbake til der man er, ikke som før, men som man er. Og det var da jeg bestemte meg for å legge sjelen min på bordet slik at arrene kunne heles og bli til nesten usynlige merker fra fortiden. Jeg bestemte meg for å la fortiden bli fremtiden og la fremtiden ligge igjen på bordet med de gamle arrene. Jeg bestemte meg for å fly i revers.

“Det er så godt å komme hjem” sier hun og tømmer den siste flasken med vin som har stått på bordet i kun kort tid. Vi nikker, skåler og jeg innser med ett at vi ikke er så ulike selv om vi er så ubegripelig forskjellige. I kveld er vi en tresomhet.

I rommet fullt av mennesker er jeg så stille som jeg kan. Nesten helt urørlig svelger jeg luft for å overleve og presser alt jeg kan. Pusten blir der og stopper. Den går verken opp eller ned og jeg kveler sakte, men sikkert, mitt eget liv som ikke vil føre meg lengre enn hit.

Akkurat hit.

Jeg skjønner hva de mener for jeg har vært der og jeg tenker på fargetavler. Snurrer man dem fort nok rundt forsvinner alle fargene og alt blir grått. Som om farten får fargene og verden til å forsvinne. Og det gjør den. Verden forsvinner når man snurrer fortere og fortere der man ikke klarer å balansere fordi man er redd for ubalansen og hva som vil hende. Vil man miste seg selv?

Vi bestemmer oss for å gå en annen plass. Klokken er like mange som antall vinflasker på bordet, men kvelden er enda ung. Vi lever og sammen går vi ned den regntunge gaten. En mørk, en lys og en med krøller. En tresomhet av latter og drømmer på vei bort fra Urbania. Fordi det er trygt.

Tilbakeblikk

Jeg liker deg ikke lengre.

Den lille setningen. Den store forskjellen. Med ett er jeg helt alene slik naturen hadde ment jeg skulle være fordi jeg hadde brutt fartsgrensen og latt det gå for fort. I svingene der du detter av lasset og ser på meg med et blikk jeg ikke klarer å tolke. Ble du svimmel av farten? spør jeg og du nikker langsomt mens du plukker på et gammelt sår på kneet du fikk da du ramlet av sykkelen i fjor sommer. Jeg husker det godt. Det var midt i juni. Midt på dagen. Midt i Majorstukrysset der du sa at du likte meg for første gang.

Blinkende trafikklys blender meg. Det er irriterende for jeg kan ikke se deg lengre, men jeg hører deg puster langt der borte. Rytmisk og rolig som toget til Stockholm. Det var på høsten og det regnet ute. Vi var nesten fremme.
En stemme fra en fjern radio når ut og treffer meg midt i hjertet. Svakt og skurrende. Målbevisst og trett.

Jeg liker deg ikke lengre.

Shells Angels

Jeg kan så vidt skimte dem mot de gule gatelysene, men når jeg kommer nærmere ser jeg dem helt tydelig der de står i en stor klynge med hodene tett mot hverandre og jeg kan se at munnene deres beveger seg samtidig som de blåser røykringer mot den kalde, klare natten. De har sorte skinnjakker på seg.

Jeg går hastig forbi dem. Jeg vil ikke tyvlytte for jeg skjønner at de diskuterer viktige saker og ting mens armer beveger seg i takt med røykringene som blander seg med eksosen som kommer dampende ut på stativet med aviser som akkurat er kommet rykende ferske fra trykkeriet. Hegnar har igjen gjort noen forbannet og døren lager en høy pling-lyd når den automatisk åpner seg noe som får de sorte skinnjakkene til å snu seg. De er stille når de lener seg og stirrer på meg som om jeg er en fremmed nettopp ankommet deres planet. Jeg kikker ned på de møkkete joggeskoene mine før jeg lar døren sluke meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal ha. Trengte bare litt frisk luft, men nå er jeg ikke helt sikker. Bestemmer meg for Hegnar og en cola. Døren med pling-lyd er stummende stille når den åpner seg for mørket og jeg merker at de igjen stirrer på meg. Praten og armene henger i løse luften. Jeg puster med magen og fokuserer på bilen. Tør ikke møte blikkene jeg kjenner i ryggen når de treffer dongerijakka med stille smell.

I krysset er det rødt lys og det hviner i bremsene når jeg stopper bilen. Bakspeilet er skittent, men jeg kan fortsatt se dem mot de gule gatelysene. De tøffeste guttene i byen. Shells Angels.

En helt vanlig dag på jobb

“Telefonen min blir avlyttet av kommunen, legekontoret og deltakerne fra Skal Vi Danse”

Slik begynner arbeidsdagen en helt vanlig mandag i oktober. Trøtt og sliten etter nok en utfordrende helg på landet er jeg særdeles lite opplagt der han legger i vei om at russerne skal vi komme, hvordan det var Sylvia Brustad som drepte Tore Tønne og at Ari egentlig er gift med Killengreen. Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet bortsett fra at jeg er roten til alt ondt og at han skal personlig skrive brev til Stoltenberg og kreve meg oppsagt fordi jeg er en ufyselig og ubrukelig liten jentunge som ikke evner andre ting enn å sitte i fengsel. For det er nettopp der jeg hører hjemme: I fengsel.

Jeg elsker mandager. Mandag kommer alltid med overraskelser og interessante innspill fra omgivelsene rundt meg. Mandag rommer det meste. Latter, aggresjon, gråt, sinne og latter igjen som ofte kommer fra meg fordi aggresjon og sinne har den effekten. Jeg ler. Ofte ler jeg høyt når ting blir for latterlige og latteren sitter alt for løst til å ikke slippe den ut. Mandag er rett og slett en strålende dag.

“Du fortjener all den ondskap du kan få og jeg skulle ønske du var død”.

Jeg ler. Nok en halvtime av livet mitt jeg ikke vil få tilbake.

Datamaskiner og gamle helter

Man vet at man bor i grisgrendte strøk når man kjøper underbukser på nærbutikken og cd-plater på bensinstasjonen. Til mitt forsvar så var det en Rolling Stones cd, men likevel er det bare å innse at tingenes tilstand har endret seg. Som liten hadde jeg tre helter: Morfar, Kongen og Derrick. Morfar var kul, Kongen var morsom og Derrick var verdens tøffeste. Allerede da burde mine foreldre skjønt at det var fare på ferde når pikebarnet proklamerte at hun ville gifte seg med Kongen eller Derrick. Jeg var ikke spesielt smart, men smart nok til å skjønne at jeg ikke kunne gifte meg med min egen morfar så lista over drømmemenn var av det korte slaget. Nå har jeg stuplandet som realist etter å ha sved rundt som idealist. Heltene forsvant mens jeg handlet underbukser på nærbutikken.

På onsdag, som for øvrig også var min bursdag, døde datamaskinen min. Det vil si, den startet å dø lenge før, men det var ingen som merket det. Så på en nesten helt vanlig onsdag døde den. Bestemor mente det var til det beste. Nå ville jeg få mer tid til viktige saker som menighetsarbeide, matlaging, hekling og strikking. Med andre ord: Alt jeg burde kunne for å bli godt gift. Nå er det ingen stor hemmelighet at jeg er “the laziest gal in town” så veien til bilen er kort og jeg bestemmer meg for å gjøre noen forandringer. Jeg tilbringer helgen i Huset ved Fjorden.

Huset ved Fjorden ligger en times kjøring fra Huset i Skogen og som navnet tilsir så ligger det ved fjorden. For å komme dit må man kjøre inn til byen, gjennom den og til den andre siden av øya, over en lang bro til fastlandet og litt til. Der ligger Huset ved Fjorden som huser fetteren min og kjæresten hans under det sorte taket som holder de hvite veggene sammen midt i den store hagen med ripsbusker. Han er alene hjemme når jeg kommer og vi er glade for å se hverandre siden det er så alt for lenge siden sist. Jeg blr imponert over hvor fint de har fått det og jeg sier det mens vi åpner hver vår øl ved kjøkkenbordet med vinduer som gir utsikt utover fjorden. Den ligger blankt i høstmørket. Etter noen timer kommer kjæresten hjem. Vi lager hjemmelagd pizza og ler høyt når hun forsøker å spille gitar. Kanskje er det blåbærvinen som gjør hodene våre susete?

Lørdag sover vi lenge og spiser frokost på veranda når solen holder oss varme helt til bestefaren kommer. Han lurer på om vi spiser lunsj og blir forbauset når vi sier at vi spiser frokost fordi vi har sovet lenge. Han smiler når han spør om blåbærvinen smakte for han kan se at vi har drukket vin og har fortsatt blå tenner. Gitarspillingen nevner han ikke selv om han hadde hørt det der han lå og ikke fikk sove i det kalde soverommet fordi vinduet sto åpent og det var for kaldt til å stå opp å lukke det. Han smiler igjen før han tussler av gårde. Hjem til middag.

I to biler kjører vi ut til en av øyene. Veien er smal og dekket av grus. Vi får sleng i en av svingene og krasjer nesten inn i kranbilen som kjører foran oss. Det var visst noen som ikke var like heldig som oss for rundt neste sving får vi øye på en rød bil som har havnet i bekken under den lille broen med ferist på. Kranbilen stopper og vi kjører forbi. Det er en lang sandstrand vi setter oss ned på med kaffe på termos og sjokolade. Et bilde perfekt for en fyrstikkeske. I allfall før den våte hunden kommer og rister av seg vann og sand på oss. Kjæresten får masse sand i håret og kaffen er dekket med hvite hundehår. Vel fornøyd med seg selv legger han seg ned og sovner. Jeg begynner allerede å grue meg til dagen er over og jeg skal ta fatt på veien hjem til Skogen. Misforstå meg ikke - jeg trives godt i Huset i Skogen. Det er en befrielse å bo der, men uten datamaskin og internett blir man noe avskåret fra omverden. Nå er jeg, om jeg skal si det selv, ganske flink til å finne på ting noe som gjør at jeg sjelden kjeder meg, men ute i Skogen er det begrenset med aktiviteter å finne på. Kanskje om jeg hadde vært bærsanker-husmor-ute-i-skogen-type-jente, men det er jeg altså ikke. Så kommer jeg på at jeg har flere bøker som jeg ikke har lest og ting ser straks litt lysere ut selv om det begynner å bli mørk ute og vi må bevege oss hjemover.

Lokalavisen er den eneste avisen som er igjen på bensinstasjonen. Jeg kjøper den selv om det aldri står noe interessant der. Leserinnleggene kan være ganske så underholdende og siden de har vært så snille å trykke flere av bildene mine er avisen verd sine ti kroner. På gårdstunet er det mørkt. Bestemor har, som vanlig, glemt å skru på utelysene og jeg kan sverge på at jeg ser en elg på vei inn. Hun sitter i stua med en varm kopp vann og strikker. Jeg forteller hvordan dagen har vært når katten kommer opp. Hun har passet katten og mener selv at hun har gjort en god jobb. Bare en gang måtte hun gå ned for å sjekke om han hadde det bra. Da lå han på sengen og sov på noe som hun ikke skjønte helt hva var så hun tok dingesten med seg opp så hun kunne undersøke den bedre. På bordet ligger datamaskinen min. Jeg blir forbauset når hun forteller at dingesten også kom med en slik en lang ledning og når hun satte alt sammen, for det var visst ikke riktig slik det var, kom det frem et bilde etterfulgt av en lyd. Hun ler høyt og klapper i hendene. Noe så underlig hadde hun aldri sett før, sier hun og skjenker kaffe i koppen min. Jeg ber henne forklare en gang til hva hun har gjort og jeg blir målløs når jeg skjønner at min gamle bestemor har fått datamaskinen min til å stå opp fra de døde. På vei ned til min lille “kjellerhule” med katten og lokalavisen under armen sier hun at det har kommet en pakke til meg. Og der på kjøkkenbenken, innpakket i brunt papir, ligger han. En gammel helt har oppstått og ligger nå på kjøkkenbordet. Jeg river av papiret og stirrer. Realisten må atter en gang vike for idealisten når gamle helter oppstår.

Jeg smiler når jeg gir lokalavisen til bestemor og så ligger jeg våken hele natten i selskap med datamaskin, katten og Derrick på dvd.

Hockeygutten

Min familie sier jeg er adferdsvanskelig. Passer nesten inn på en slik måte at jeg akkurat passerer det som så fint kalles normen i samfunnet. Bortsett fra at jeg er singel noe som er min store tragedie i livet ifølge min familie og dermed har puttet meg i båsen: Adferdsvanskelig.

I den siste esken med bøker, som ligger i banankasser fra Kiwi under senga, ligger bøker med fine tittler som gjør narr av meg hver gang jeg drar frem esken fordi jeg tror det ligger en bok der som jeg ikke har lest. Det gjør det også når jeg stirrer på “Gleden ved å ha barn”, “Det lykkelige ekteskap”, “Morsinstinkt” og “Hvorfor leve alene når man kan elske sammen” som kjapt blir stuet tilbake under grønne laken og ignorert helt til neste gang hukommelsen min spiller meg et gedigent puss eller til årets julegaver skal åpnes i lykkelig atmosfære og tilsvarende tittler atter en gang stirrer på meg og ler høyt. Jeg er uhelbredelig singel og når man har passert en viss alder slutter det visst å være søtt, vimsete og morsomt. Det fortoner seg visstnok som en trist tilstand hvor man er ensom,  forlatt og mulig lesbisk. I mitt tilfeller er jeg også jomfru, sier bestemor. Jeg lar henne tro det.

Klokken fem stenger byen. Det er som om en lydløs klokke ringer og alle haster opp de lange bakkene slik at de er hjemme når portene går ned. Butikkene låser og gatene tømmes. Det er tomt. Heldigvis er jeg ferdig på jobb klokken fire og rekker dermed en time med sosialisering før bussen kjører meg hjem til Huset i Skogen. På den lille butikken på hjørnet kjøper jeg et stort skjerf, en lue og en lommelykt. Lommelykt er en fantastisk liten sak når man bor langt ute i skogen der gatelysene ikke når og alt slukes opp av mørket. Kaffen fra Narvesen frister ikke noe særlig, men det er fint vær ute og en kopp med lunk hadde kanskje ikke vært så ille.

Nede på kaia er det fortsatt mye mennesker og jeg setter meg ned på den eneste benken der det ikke allerede sitter noen for å nyte de siste soldagene i høstlyset. Det er kaldt og jeg trekker lua godt ned over ørene. Glemmer at prislappen fortsatt sitter på noe som gjør at jeg får en fin topp og barna på nabobenken ler av meg. Selv om det er noe ondskapsfullt å le av fremmede mennesker så smiler jeg tilbake og later som ingenting. Kaffen smaker faktisk ikke så ille denne gangen. Det gjør meg glad. På benken ved siden av sitter en underlig skrue. Jeg overveier et lite sekund om jeg skal ta bilde av ham for å sende til Motepolitiet slik at han kanskje kan få den hjelpen han så sårt trenger, men jeg bestemmer meg for å overlate ham til hans egen skjebne som består av:  Hvite tennisskokker, skinnvest, hockey, høyvannsbukse og traktorsko. Det hele er en ganske så begredelig affære. Jeg later som om jeg leser i en bok, men jeg ser at han ser at jeg ser på ham. Han smiler og jeg blir flau. Kikker den andre veien og får øye på en kar med noe som kanskje kunne vært en Bowlerhatt hadde det ikke vært for at den er litt inntrykt på toppen og kommer i fargen rød. Han har lang frakk, sorte bukser og en lysegul ryggsekk fra Bergans. Hva er det egentlig med menn og ryggsekker? Skulle nesten tro at de ble limt fast til ryggen med Karlssons Klister den dagen de så livets lys og som aldri kan fjernes fordi det venter en skrekkelig forbannelse på den stakkaren som prøver seg på noe slikt. Jeg grøsser og oppdager at kaffen har blitt kald. Det er forbløffende hvor fort lunken kaffe blir kald så jeg kaster resten i nærmeste søppeldunk på vei til bussen.

Bussen er sen og jeg blir stående på stasjonen sammen med to herremenn. Den ene er kledelig antrukket i joggebukse og allværsjakke, med snøring, samt en liten dokumentmappe i sort skinn. Lurer på om jeg burde introdusere ham for Bowlermann med ryggsekk? Kanskje de kan utveksle tips og lære av hverandre? Den andre er litt mer spenstig kledd med caps fra Felleskjøpet og syrevaskede jeans. Han har brunt hår med striper i og en mulig storforbruker av hårgele for det lange håret som stikker frem under capsen ser ut til å trenge en skikkelig rundvask der det deler seg så fint i sola. Og så kommer bussen.

Det er lite folk på bussen i dag. Jeg setter meg bakerst og får øye på Hockeysveisen fra havna. Han smiler og jeg smiler tilbake. Han har fine øyne konstanterer jeg mens  øynene mine trekkes mot skinnvesten som er full av DDE-pins så jeg kikker ut av vinduet isteden og ser sjøen forsvinne på vei inn i Skogen. Han går av bussen fire svinger før bakken opp til Lia. Han smiler ikke når han går av. Hvorfor smiler han ikke, tenker jeg mens jeg hører busssjåføren, som jeg nå vet heter Kåre, rope ut om han skal kjøre meg opp bakken. Jeg nikker. Hvorfor smilte han ikke? Kunne han merke at jeg er adferdsvanskelig og derfor ikke ville smile lengre. Jeg tror det og gruer meg til jul.

underfundigheter

Vet ikke riktig om jeg er på vei hjem eller på vei vekk. Jeg har fortsatt sjansen til å gå av, sier du mens du snur ryggen mot meg og stirrer ut av vinduet. Jeg hører min egen stemme som et merkelig ekko eller en forkjølet operasanger på en kortbølgeradio. Jeg vil ikke av. Du glipper med øynene og ser på meg. Du lurer på hva jeg vil og det vet jeg ikke. Kanskje jeg vet det om noen minutter, men da er det for sent for øyeblikket vil være over.

Jeg leser for deg fra en bok jeg fant på bussen. Du ler høyt for boken er ganske morsom og full av slike små underfundigheter som du liker. Gløtter av sol skinner på oss og jeg kjenner rommet snurre rundt. Varmen treffer boken, du ler når ordene treffer deg og stanser ikke før ordene dør en naturlig død hengende i løse luften. Jeg er sulten, sier du.

Maten er varm og kald på en gang og vi er stille når vi spiser. Det er best slik, sier du og jeg nikker ettertenksomt fordi jeg er enig i det du sier. Det er alltid best å gjøre en ting om gangen og akkurat nå gjør vi dette. Etterpå snakker vi om boken vi har lest fra og du ler igjen. Vi blir sittende alt for lenge bare for å oppdage at solen er borte. Du har lyst på vin, sier du.

Vin smaker som vinter og sommer på en gang og jeg liker det. Får meg til å føle meg glad og trist samtidig og du spør om jeg er lei meg. Jeg vil riste på hodet, men jeg vet at du ikke liker tomme talemåter og så ler jeg istedenfor. Du smiler og jeg følger etter.

Ubudne gjester

Søndager er gode dager. I likhet med Daniel Tammet, som ble født på en blå dag, ser jeg også dagene i farger og søndag er for meg en gul dag. Mandag er blå, fredag er grønn og til sammen blir de til søndag som symboliserer at nok en begivenhetsrik helg er over for Huset i Skogen.

Bestemor og lillebror dro på hytta i går. Siden jeg har vært syk bestemmer jeg meg for å bli hjemme sammen med den lille katten.  Ute er det et nydelig høstvær og jeg blir litt misunnelig når jeg ser dem kjøre av gårde, men av frykt for å bli tatt for å være en pusling igjen er det best jeg holder meg frisk og rask til verdens ende.

Grønnsåpen lager store bobler i det varme vannet. Når jeg blåser på dem hopper katten opp og ned i ekstase mens han forsøker å fange dem med de små potene helt til han utmattet synker ned på teppet foran peisen og blir liggende der mens jeg vasker huset.  Lukten av grønnsåpe blander seg med den skarpe, friske, luften. Det er sol ute og når jeg lukker øynene er det vår. Jeg vet ikke hvor lenge jeg står slik, men det føles som en evighet når jeg returnerer tilbake til høsten og vaskebøtta som har slukt alle boblene. Fjellene, som deles av et lite vann, rekker så langt øyet kan se. Da bestemor og bestefar kjøpte tomta var det i alt seks tomter til salgs. Både bestemor og bestefar var glade for det og gledet seg til skravling over hagegjerder, kaffebesøk og vennlige nikk ved postkassen. Slik ble det ikke. Kolbjørn Kommune ombestemte seg og slik ble Huset i Skogen det eneste huset i mils omkrets. På vei inn til byen ligger det noen hus, men jeg kjenner ikke noen av dem som bor i husene og vi besøker aldri hverandre. De som bor inne i svarteste skogen, på nordsiden av Huset, er noen underlige skruer. Jeg ser heller ikke dem så ofte, men når de først bestemmer seg for å titte innom er det med brask og bram når det gjerne passer minst. I går var en slik dag.

I fred og fordragelighet sitter jeg på plattingen, drikker kaffe, samler fregner på nesen og er ganske så fornøyd med meg selv etter å ha vasket hele huset. Plutselig deler skogen seg og med et voldsomt DUNK signaliserer de at de er på vei. De har aldri vært på den stille siden og jeg skvetter til, men rekker ikke reagere før de har oppdaget at jeg sitter der og det er for sent. Kjenner jeg blir litt irritert over at de ikke kjenner sin besøkstid. Jeg har ingen interesse av å bli kjent med dem, men de ser ikke ut til å skjønne det der de tramper opp for å hilse på. Jeg nikker tappert og håper de ikke har tenkt å bli lenge. Far er ganske grei, men mor og de to barna er rett og slett ganske så ufordragelige og jeg kan ikke utstå dem. I Urbania kom jeg alltid godt overens med mine naboer. Vi smilte og nikket til hverandre mens vi hastet videre i vår travle hverdag. Her er det ikke slik. Her tramper man inn som om det var åpent hus tjuefire timer i døgnet.

Far kommer litt nærmere. Jeg tenker ikke invitere på kaffe for å premiere deres oppførsel og gjemmer kaffekoppen bak den lysegrønne campingstolen. Han kjenner lukta og kommer enda nærmere mens han hilser på sin vante, grove, måte. I bakgrunnen står mor og de to barna helt stille. De skuler på meg og synes sikker jeg er skikkelig uhøflig som viser dem en slik velkomst når de har tatt den lange veien for å besøke meg. Katten som har kommet ut for å se hva alt oppsyret er rygger når han får se dem. Selv min katt kan noen ganger være ganske så klok og jeg ler når han freser til dem før han gjemmer seg under bordet i stua. Ungene begynner å bli rastløs, men mor holder dem igjen med et bestemt blikk. Selv har jeg fått mer enn nok så jeg sier at de må gå hjem. Visst er det trivelig med naboer, men ikke denne sorten som er både påtrengende og slitsomme. Jeg sier det til dem, men de reagerer ikke og er fortsatt like fast bestemt på en liten lørdagsvisitt. I ren irritasjon og frustrasjon over deres frekkhet tar jeg av meg den ene skoen og kaster den på far. Mor og ungene skvetter til når skoen treffer far midt på leggen og de trekker seg litt tilbake. Far snøfter, men han tar hintet og snur. Jeg kan se at han er fornærmet, men det bryr jeg meg ikke noe om, der han tar med seg familien og vender hjem.  Jeg vet de vil komme tilbake, men jeg håper det blir lenge til. Ubudne gjester er verre enn verst, tenker jeg mens nyter synet av naboen som forlater og restene av en fredelig lørdags formiddag.

foto: vinterverket 

Den siste høstdagen

Jeg har ingen organiserte fritidsaktiviteter bortsett fra at jeg står opp ekstra tidlig når det er fredag. Ikke fordi jeg er en slik morgenfugl-type, men jeg innbiller meg selv at helgen varer lengre om man står opp ekstra tidlig når det er fredag.  Jeg slipper katten ut, som forvørig er i ekstase over å ha blitt utekatt, og ser ham gli som Bambi på glattisen over plattingen i hagen. Bestefar var ironisk nok ikke spesielt glad i gress så han la en stor platting over hele hagen og på den måten unngikk han mas fra bestemor, på varme sommerdager, om at nå var det på tide å klippe plenen. Bestefar var en klok mann som unngikk mye trøbbel ved å gjøre hverdagen litt enklere for seg selv.

Jeg ler når katten krasjer inn i rosebusken til bestemor. Lettere fortumlet kommer han seg på bena igjen og børster av seg noe hvitt guff. I bare pyjamas våger jeg meg ut på plattingen og oppdager til min store skrekk at grusomme ting har skjedd i løpet av natten. Plattingen er dekket av et tynt islag som igjen er dekket av hvitt rim. Det har kommet snø, rekker jeg å tenke før jeg ligger langflat og titter på stjernene. Katten som ikke liker denne utviklingen av tingenes tilstand sitter i vinduet og ser på meg.  Vi har kommet oss gjennom halve september og er blitt premiert med frost.

Tevannet er kokende varmt når bestemor står opp. Jeg har allerede bestemt meg for å skulke jobben for å nyte siste rest av høsten med kakao og kamera.  Selv om jeg synes det er kjekt på jobb så synes jeg det er kjekkere å være ute og unnasluntreren i meg sier at i dag er en bra utedag. I mangel på fornuftige klær låner jeg noe av bestemor. Stillett er ikke lengre noe for en friskus som meg så jeg tilføyer som punkt 2 på prioriteringslisten min: “Fornuftige klær”.  Jeg ser litt morsom ut i bestemor sine gamle fjellklær kombinert med deginerstøvler og en veske som ble ervervet i Bogstadveien for en månedslønn i juni. Juni var et annet liv en evighet tilbake.

Med kamera i veska og kakao på termos gjør jeg meg klar for å gå ut og skrape bilen.