Hest er best?

Jeg kan fortsatt huske den lammende skrekken som om det var i går. En nesten altoppslukende redsel og frykt for hva jeg hadde i vente når kusinen min med stjerner i øynene kunne fortelle med hviskende gledeshyl langt etter sengetid at jeg skulle få hest i bursdagsgave. Hest? Hva iallverden skulle jeg med en hest??

Jeg kan med hånda på hjertet og med hjertet i hånda si at jeg aldri har vært en hestejente. Hest er kanskje det skumleste dyret jeg vet om med sin store kropp og noe uberegnelig jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men jeg vet at hesten vet og at den kommer til å angripe meg når jeg minst venter det. Et lunefullt vesen, denne hesten som alle jenter tydeligvis liker. Og mens kusinen min fortsatte å snakke om hesten som skulle komme ridende langs veien som hadde minst ti år til med ventetid før asfalten slo til trakk jeg dyna lengre og lengre over hodet. Hest. Sukk. Ingenting gjør meg mer redd enn hester og det var ikke uten grunn at jeg gjemte bladene fra Ponniklubben uåpnet i en eske under senga. Jeg hatet hester. Kusina mi elsket hester og hun var alt man kunne drømme om i en kusine, bortsett fra hestegreiene, så jeg spilte med så godt jeg kunne. Hvor skulle jeg ha denne hesten? Hva skulle jeg med en hest? Kunne jeg gi den bort? Kunne jeg bytte den bort i noe annet? Bøker og ballonger….

foto: Vinterverket

Lørdag kommer med sol, skyfri himmel og strålende vårvær med 10 grader når vi bestemmer oss for å dra opp til sentrum. Det er duket for festivitas i sentrum i dag med lek, boller, saft og morro for de minste. Jeg gleder meg mest til en lørdag uten turbukse, uten sand i håret, uten svidde pølser og en lørdag der jeg nydusjet kan sminke meg, ta på meg upraktiske sko og knallrød veske for en tur i byen. Forventningsfullt tropper vi opp til yrende liv, masse barn og boblende glede. Hun som er minst jubler seg av seg skoene og opp i hoppeslottet. Jeg ser kul ut i solbriller og nyter en kaffe i sola. Åhh, byliv på bygda er så sinnsykt stas!

foto: Vinterverket

Sann mine ord for der, rett bak meg, nesten i håret mitt kommer bygda nærmere og nærmere med digre pust i nakken og et vrinsk som får kaffen til å komme i revers ut av nesen. Mitt største maretitt! Hesten!!
«Jeg VIL ri på hesten!» Hva gjør man når de små håpefulle vil gjøre noe som gjør deg lammet av skrekk? Jeg har mest lyst til å gjemme meg, men voksen som jeg innbiller meg å være så tar jeg henne i hånda og moter meg opp til å se skrekken i hvitøyet. De har jo jenter, som ser riktig så trivelige og snille ut, som leier disse fryktinngytende dyrene og kanskje hun uansett er for liten. Hun er for liten! Hurra! Det er min redning. Jeg kan kjenne at motet stiger og lander som en sten med «neida, hun er ikke for liten, det går så bra». Den snille jenta med den skumle og svære hesten smiler og løfter henne opp på hesten. Sånn ja, det gikk jo greit. Jeg trenger ikke nærme meg noe mer for mamma venter her. «Du går bare med oss, holder deg helt inntil hesten og passer på at hun holder seg fast og ikke detter av hesten». Jeg ser på henne som om hun er gal og nettopp har bedt meg om å svømme i et haibasseng ikledd baconbikini.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Hun sitter så stolt på hesten. Hun er 3 år og rir som en konge, stolt som en hane og vakker som en prinsesse. Min egen lille Ruskesara på hesten og jeg går ved siden av som en pingle. Hun ser plutselig så stor ut. Hun er stor og jeg er så liten med nevnene utpå tuppene på de upraksiske skoene som jeg forsøker å balansere så langt fra hesten som jeg bare kan samtidig som jeg passer på henne. Jeg tråkker nærmere. Nærmere hesten, som egentlig ikke virker så ille farlig, mens jeg fortsatt kan huske den enorme gleden og lettelsen da jeg ikke fikk hest, men et lommespill. Aldri før har jeg blitt så glad for et lite blått spill som akkurat kunne passe i en bukselomme for hva skal man med hest? Jeg ser på hun som sitter smilende på hesten og plutselig skjønner jeg alt. Vel, ikke alt, men jeg skjønner litt mer om dette med hest og kanskje kan jeg lære meg å like hester så jeg takker ja til informasjon om barneridning. Jeg takket ja som den voksne jeg innbiller meg å være.

Det er en time igjen til midnattsol når jeg sitter på trappa med en kopp nykokt kaffe. Skrekken og lammelsen har nesten sluppet taket og erstattet seg med et lite snev av mestringsfølelse. I dag har vi vært flinke, sier jeg til meg selv og med en mindre nesestyver i hoppeslottet så kom vi dagen vel i havn. Noen erfaringer rikere.

foto: Vinterverket

Vi går på nordnorsk tid

I Finnmark varer den mørkeste mørketiden i nesten 2 måneder kun avbrutt av jula med julelys og en halvtime med blåtimen sånn midt på dagen. I nesten 2 måneder lever vi i snø, kulde og svarte natta. Det er uutholdelig og hadde det ikke vært for gulroten i enden av mørket så tror jeg vi ville visnet på rot her oppe.

foto: Vinterverket

I slutten av oktober går bygda i dvale og forblir der til de første glimtene av dagslys og sol kommer tilbake i slutten av januar. Det er som om vi endelig kan komme opp for å trekke pusten etter en lang hvile i limbo med mye innesitting, snø, kulde og et mørke som omslutter alt og alle. Med dagslys og sol kommer det enda mer kulde. I fjor ble det så kaldt at en liten tur på 2 minutter var nok til å forfryse både fingre og nesehår. Å forfryse fingrene gjør sabla vondt skal jeg si det og etter det lærte jeg at votter er obligatorisk uansett hvor kort turen måtte være. Fingrene tiner opp når påskeværet kommer med enda mer sol og enda mindre kulde. Så kommer våren og livet er atter en gang på solsiden i nord.

Vår i nord er en himmelsk seanse. Det er gjørme, det er vått, det er grus og det er mengder med råttsnø. Ingenting av dette er noe vi bryr oss nevneverdig om for vi har dagslys, blå himmel, sol og gode dager. Det er på disse gode dagene at jeg stiller meg inn på «nord-norsk-tid». «Nord-norsk-tid» er tidssonen der tiden opphører å eksistere på gode dager. Det er dager der ungene kan være ute så lenge de vil, leke til de stuper, sykle i gata til sola går ned (som på ekstra gode dager er aldri), kveldsmat på trappa til ukristelige tidspunkter og å dra opp til elva alt for sent kun fordi det er godt vær og godt fiske. Rutiner og tiden, som ofte henger sammen, forsvinner som dugg for solen når man må utnytte soldagene som er for vi vet aldri om det blir den siste på denne siden av høsten.

foto: Vinterverket

Våren er favorittiden min! Jeg elsker våren som kommer med snøsmeting og lengre dager. Det er nesten som om vi blir gitt tid og den ekstra tiden skal man ikke kaste bort. Den må vernes om, brukes vettugt og hva er mer vettugt enn å være ute til selv måsen sovner.

Uansvarlig å kaste alt på båten når våren kommer? Nei, egentlig ikke. Når man lever nesten halve året i mørket store deler av døgnet, 2 måneder i mørket hele døgnet, i metervis med snø og en gradestokk som kryper mot -30 så er det lov å være ellevill når tela slipper tak. Jeg elsker friheten som våren gir. Frihet til å være ute så lenge man vil og friheten til å droppe rutinene når vinterstormen tar en pause for å gjøre plass til lukten av epler og vårstemning. Det er vår! Vi er fri!
Jeg jubler mens jeg ser siste rest av vinter forsvinne med sola og vi stiller klokken over på norsknorsk tid. Det er den beste tiden som finnes.

foto: Vinterverket

Det magiske Tingelingtreet

Klokka 05 på en fredags morgen vekker hun meg for å stolt proklamere at nå er hun stor pia og klar for å slutte med sutta, eller smokken som mange sier. Jeg gjesper, gnir sandpapiret ut av øynene og kreker meg opp av senga. Dette er en gylden sjanse jeg ikke kan gå glipp av for jeg vet at jeg har vært alt for slepphendt med sutta og det er ris til egen ræv. Så jeg kommer meg opp og sier at da må vi besøke Tingelingtreet.

foto: Vinterverket

«Hva er Tingelingtreet, mamma?» Hun ser på meg meg store øyne. Tingelingtreet er et magisk tre der man kan henge opp sutta og så kommer Tingeling for å hente dem. «Bruker Tingeling sutta?» «Nei, Tingeling bruker ikke sutta, men hun henter dem og så gir hun dem til babyene som trenger sutta. Nå kan hun komme å hente dine». Jeg smiler mens vi kler på oss og snakker om Tingeling som har sekken full av sutter fra store gutter og jenter som hun gir videre til alle de små babyene som trenger dem. «DA blir babyene glade!» Hun jubler. «Ja, da blir babyene glade».

Før måsen står opp opp har vi trasket i en halv meter med snø bort til Tingelingtreet. Hun sier at vi er i Vinterskogen og det kan stemme bra det der vi står omkranset med snø og is. Vi kan henge opp sutta i Vinterskogen og så tar Tingeling dem med til den magiske Drømmehagen. «Jeg vil også til Drømmehagen». Hun ser på meg med store øyne og snø til oppunder armene. Dessverre så bor vi i Vinterskogen. Så henger vi opp sutta i treet og hvisker at de må ta godt vare på babyene.

Når hun kommer hjem fra barnehagen venter en overraskelse. Tingeling har hentet alle suttene og som en liten takk har hun lagt igjen vinger.

foto: Vinterverket

Pollyanna møter Madonna

Når Justin omsider har forlatt åstedet er det dags for å ta fatt på husmoroppgavene i heimen. Og så har reglene endret seg, igjen….

Å være husmor er ikke husmor nok i seg selv. Nå skal man attpåtil være sexy med en lukt av grønnsåpe, kanel og ferske epler fra egen hage. Ferske epler har jeg ikke så jeg setter skautet på hodet og presser en halv sitron mot halsen. Den lukter litt muggen, men det er i det minste en type frukt og en vassekte husmor skal lukte frukt når hun både kan luke i bedet og melke kua. Å være husmor var mye enklere før. Da kunne man bare sette alle 10 ungene i arbeid. Da hadde man tid til å være sexy og bruke dagen til å drysse kanel i håret så man alltid luktet som gjærbakst og slåttegrøt.

foto: Vinterverket

Å stelle seg til en sexy husmor er en tidkrevende affære. Hvordan får disse damene tid til å vaske, rydde, bake, luke, stelle, tørke, rydde litt mer, lage mat, vaske klær, hus, hjem, mann og barn? Bare det å bli sexy tar nesten halve dagen og vel så det når klokka har passert 14 og oppvaskmaskinen fortsatt er okkupert av rene kopper og kar. Kanskje det er husmorjobben i seg selv som er sexy, men hva er egentlig så sexy med matrester og hår i sluken? Det begynner å svi på halsen. Det var nok ikke så lurt med sitron. «Man må lide for skjønnheten». Jeg kan høre ordene til mormor puste meg i nakken så jeg tar meg sammen slik en ekte husmor gjør. Hun tar seg sammen, er perfekt og har ting på stell. Kanskje knestrømper vil gjøre susen på sexyskalaen når hybelkaninene skal bort?

foto: Vinterverket

Jeg kjenner meg lite sexy som husmor og jeg er sliten etter dagens økt. Å være sexy og å være husmor er to oppgaver som er alt for slitsomt for en enkel jente på bygda. Slår man disse to oppgavene sammen blir det uoverkommelig. Er det noe i veien med innstillingen min? Jeg tror kanskje det når jeg sliter med å finne et snev av sexy i vaskefiller, gjærbakst som sitter under neglene i ukesvis, dovask og en real revolusjon i fryseboksen. Det kan være fordi jeg ikke lukter friske epler, tenker jeg. Eller har jeg blitt lurt? Har jeg blitt lurt av trauste husmødre som innbiller seg selv at husvask er sexy? Vel, de lurte nesten meg også. Jeg tror jeg må sove litt så nå.

foto: Vinterverket

ALT kan utsettes med Justin Bieber

Er det noe jeg har lært iløpet av den siste tiden så er det alt ALT kan utsettes med Justin Bieber. Har man tilgang på Justin Bieber så kan man tillate seg å ta rot være rot, studier være studier, la oppvasken formere seg og man kan la kaninene under sofaen formere seg i fred for ALT kan utsettes med Justin Bieber og det er en religion jeg godt kan like. «You know you love me, I know you care. Just shout whenever, and I’ll be there. You are my love, you are my heart. And we will never, ever, ever be apart….»

Man må bare elske Justin Bieber og alt man slipper å gjøre bare man har Justin i nærheten.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Egentlig hadde jeg store planer for dagen. Rydde i gangen, skifte på senga, rydde badet, vaske klær, ta oppvasken og så hive meg i lesingen. Flink husmor og flink student var på plakaten i dag helt til noen rev ned plakaten og erstattet den med en diger plakat av Justin Bieber. “Go with the flow”.
Jeg elsker at man kan utsette ALT med Justin! At man bare kan slippe alt man har i hendene og la ting gå sin skjeve gang når Justin er på besøk, for når Justin stikker innom er det ikke tid og rom for trivielle saker som rydding, hygiene, studier og slitsomme tanker om fremtiden og sånt. «For you, I would have done whatever, and I just can’t believe we’re here together»

foto: Vinterverket

Til og med søvn blir utsatt med Justin. Eller var det katten?

foto: Vinterverket

Jeg lar Justin være Justin, han er nyttig til sitt bruk, men nå fortjener jeg virkelig en pause og nyter resten av dagen da ALT kunne utsettes med en kopp kaffe sammen med min gode venn Ole Paus. Og så håper jeg at Justin stikker innom snart, sånn gjerne rundt eksamenstider.

Å dele på elendigheten gir lykkeligere mennesker

Vi er alt for lykkelige. Vi er så lykkelige at det nesten ikke er mulig å bli mer lykkelig. Vi er euforiske med tekst og bilder. Vi er smilende, lykkelige og enormt happening. Når vi er på Facebook. Bare på Facebook.

Det er ikke måte på hvor mange ganger vi skal måtte bli fortalt at det er unaturlig å være lykkelig, det er en fasade, det er falskt og det nærmest er motbydelig ekkelt med glade mennesker i skibakken og på fest. Ingen er glade og lykkelige hele tiden. Sant nok, men hva vil du vite og hva er man forpliktet til å dele. De fleste vet at ingen er sin Facebook-status, men vil det gjøre deg mer lykkelig om naboen byttet ut «glad og feststemt i skibakken» med «sliten etter å hatt rennaræv i hele natt». Du vil kanskje humre litt og bli lykkeligere. Eller vil du se for deg naboen i fosterstilling på badet med en ekkel smørje rennende ut av veslefjeset. Et bilde som for alltid vil brenne på netthinnen din. Vil du vite det om naboen din og er naboen din forpliktet til å dele dette med deg og alle de andre 800 vennene han har.

foto: Vinterverket

Å være ærlig er en god egenskap. Å ikke ville dele alle aspekter ved privatlivet er rett vi har. Det betyr ikke at vi er mindre ærlige av den grunn, for vi lyver ikke. Vi siler. Verken du eller jeg forplikter oss til å dele alt, heller ikke på Facebook. Vi kan sile og vil vi ikke si noe om at den siste kjønnsykdommen vi pådro oss på siste nachspiel eller om minus på bankkonto, men heller si noe om gule tulipaner på en fredag eller om en koselig telefon fra bestemor så er det valg vi står fritt til å ta. Er vi dårligere mennesker av den grunn? Er vi fasadebyggere og falske? Eller er vi optimistiske pessimister som evner å se det positive selv når man har rennaræv, en halvferdig rotfylling og en eksplodert yoghurt i den nye veska som førte til minus på konto. Igjen.

Er det typisk norsk å være jevnt over mellomfornøyd på kanten til misfornøyd? Trives vi best når vi kan klage og lytte til andre som klager? Klager over været, mangel på vær, for varmt vær, for kaldt vær, for mye snø, for lite snø, for lite sol, solbrenthet, bensinpriser, mangel på bensin, mangel på billig alkohol, lange køer for å kjøpe alkohol, lange sykshuskøer, dyr mat, mangel på mat, for mye mat, tjukke mennesker, tynne mennesker, ungdommen nå til dags, barn, barnehager, sykehjem, ansatte, innsatte, tilsidesatte og utsatte. Vi lever for å klage og de som velger å fokusere på noe annet har frekkhetens nådegave når de trykker det opp i trynet på folk. Tryneboka er på mange måter djevelens verk der de positive og glade plutselig har fått fritt spillerom. Hva har skjedd med den norske klageånden? Eier de ikke skamvett disse menneskene som finner glede selv i en flis i fingeren??

Jeg skal herved på foran som et godt eksempel. På torsdag skrev jeg følgende: «Livet består av helg og 17 undervisningsdager igjen til eksamen. Hoi hvor det går!». Det jeg mente å si var «jeg er i seriøst trøbbel! 17 undervisningsdager igjen og jeg har ikke åpnet en bok. gleder meg heller ikke spesielt mye til nok en helg med trassunge og legobygging». 8.februar skrev jeg: «Skal verken til Amsterdam eller New York, men har vært en time i Finland og har sekken full av godis. Skal ikke mer til for å glede en enkel pike fra bygda….;)». Det jeg ærlig og brutalt burde skrevet var: «jeg må sinnsykt på do, sjåføren kjører som et svin og jeg lengter hjem. ps. tror jeg har urinveisinfeksjon. det svir noe så grønnjævlig i ho lille laura når jeg tisser». Jeg skal skjerpe meg. Jeg skal velvillig begynne å dele fra alle hjørnene av livet mitt og kanskje med noen bilder eller to av elendigheten. Jeg vil gjøre alt for å gjøre andre lykkeligere og hvis deling av litt av min elendighet kan gi andre mennesker et snev av lykke så har jeg oppnådd målet. Det er slik det fungerer, er det ikke?

Koser oss i sola med aking i bakkene. Barnelatter, kos og herlige dager! foto: Vinterverket

Slik det virkelig var: Snømåking, kald kaffe og null pølser fordi den jævla engangsgrillen ikke ville tenne på i snøhaugen! foto: Vinterverket

Dekkskifteproblemer og snøtagging

Etter nesten 3 år som småbarnsmor begynner hodet å få nok ro og energi til å gro krøller igjen. Helt til PMS ankommer bygda og bilen streiker, igjen…..

PMS-varsel fra yr.no

Å ha bil er en heldagsjobb for er det ikke det ene så er det det andre og slik går man i sirkel fra vinter til vinter og to dager med sommer i midten av juli. I år kan det kjennes ut som om de to dagene kom i begynnelsen av april når svetten siler og armene verker. Ok, sånn her er det altså: Jeg har fiskebollarmer (bildebevis nr.1). Med fiskebollarmer er det lite styrke å hente (bildebevis nr.2). Med lite styrke får man ikke løsnet noe, bortsett fra ikke-eksisterende muskler slik at man ligger i fosterstilling med krampe bak bilen, og bilens flate dekk fortsatt står bom fast (bildebevis nr.3). Mitt første alternativ: Spør publikum. Kan noen hjelpe?

foto: Vinterverket

En time senere er dekket fortsatt både flatt og tilsynelatende limt fast til bilen. Universet prøver helt klart å fortelle meg en ting eller to. Å begynne å trene, finne en mann med muskler, med bilkunnskaper eller som er ansatt på en bensinstasjon som tilbyr mer enn pølser og snop, selge bilen eller selv tilegne meg en liten posjon med kunnskap om bil. Jeg benytter meg av det nest beste alternativet: Ring en venn.

Venner er god til mye og mangt, snille er de også, men dessverre er mine venner en gjeng med sveklinger. Har de ikke hørt om å trene? Såpass burde kunne klare å få til. Hva gjør jeg nå liksom? Er det ingen som tenker på meg? Huff, enkelte er så utrolig egosentriske og gidder ikke engang å trene for å bygge opp noen stakkarslige muskler i fiskebollarmene. Kanskje på tide med nye venner? Jeg bretter opp armene og drar til. Eneste som forflytter seg er litt tarmgass fra magen og ut i det fri. Så her ligger jeg altså på bakken i stilongs med jekken i hånda og fjerter. Et sjarmtroll uten like.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Tiden i mellom vinter og vår mens krøllene trekker seg tilbake bruker vi på å spraymale snøen. Eller «tagging» som det kalles i nord. Vi tagger der bevisene smelter slik at en henleggelse i mai er neste utvei. Vi er genuint late og uten muskelkraft.

foto: Vinterverket

Jeg bestemmer meg for å spare til sykkel…..

foto: Vinterverket

Fri i mellomrommet mellom ferie og hverdag

Å ha ferie er noen ganger ganske så slitsomme greier og når siste feriedagen kommer tar jeg meg en velfortjent pause mellom ferie og hverdag. Jeg bevilger meg selv en dag fri fra ferie. En fridag fra pusslespill, tegning, trass, ute-stemme inne, maling, perling, hopping, mer ute-stemme inne, «MAMMA!!», fotball og dansing i prinsessekjoler med Prinsesse Vill-Ikke midt på gulvet. I dag er det bare min dag. 7 timer kun til meg selv. Fordi jeg fortjener det.

foto: Vinterverket

Å være alenemamma, singelmamma, frittstående mamma og enestående mamma er en enmannsbedrift der man stadig står i fare for å bli utkonkurrert av ekstrahjelpen når hun finner sin egen selvstendighet etterfulgt av høye rop og tramping i gulvet. Det forundrer meg ofte hvor mye lyd den finnes i en snart 3-åring. Det hadde gjort seg med to ekstra ører slik at jeg kunne tatt mine med meg ut en tur til litt stillhet før jeg utvikler tinnitus og et innvendig selvutslettelsesvåpen. Noen dager er mer selvutslettende enn andre. Det er på slike dager jeg verken rekker å dusje eller å drikker mer enn en halv kopp kaffe. Vel, det finnes de som har det verre enn meg, tenker jeg for å løfte meg selv opp til nok en runde med perler på gulvet og melk i håret. Jeg elsker henne. I dag elsker jeg meg selv og mine 7 timer. 7 hele timer til å dusje, drikke kaffe, handle, skifte på senger, finne frem pensumbøker og å nyte stillheten.

Jeg kan ikke huske sist jeg dusjet lenge så jeg dusjer helt til det nesten er tomt for det varme vannet. Å kunne dusje uten å bli avbrutt av «mamma! jeg er tørst!», «mamma! pus tar leken min!» og «mamma!! hvor er du?!» er en sann befrielse. Å kunne koke kaffe i stillheten og å ta en pause i vintersola på trappa er dagens hjertelim. Jeg elsker henne. I dag elsker jeg litt ro og stillhet. Jeg elsker en hverdagspause fra å være mamma. I 7 timer er jeg bare meg selv og det gjør godt. Det gjør godt å kunne gå på do i fred. Som alenemamma 365 dager i året så er det å kunne gå på do i fred en luksus og det nærmeste man kommer en fest i hverdagen. I dag har jeg og den nye pusen fest i stillhet på trappa. Jeg kjenner roen komme med nye fregner på nesen.

foto: Vinterverket

Det er tøft å være alene om alt. Det er tøft å skulle balansere mammarollen, hus, hjem, studier, trass, oppturer og nedturer, mat, klær, legging og alt som hører med. Rom for å bli sliten og lei finnes ikke når man hele tiden er på vakt. Jeg er en enmannsbedrift som i dag tar 7 timer velfortjent ferie. Jeg tror jeg fortjener det for selv om jeg elsker henne så må jeg ikke glemme å elsker meg selv litt også. Så jeg lader batteriene med å farge håret og å lakke negler mens jeg skyver bort den dårlige samvittigheten som hele tiden hvisker at jeg kunne hatt henne hjemme når jeg har fri, jeg kunne hatt henne hjemme når jeg har fri…. Den går som et mantra i hodet mitt. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor klarer jeg ikke en liten time-out fra hverdagen uten dårlig samvittighet? Er jeg virkelig på vei til å utslette meg selv? Er jeg bare mamma og student? Har jeg ikke rom for noe mer?

Jeg bestemmer meg for å bli flinkere til å ta vare på meg selv. Til å ta pause og til å gi litt rom til meg selv. Et rom som er stort nok slik at jeg slipper å sovne av utmattelse på sofaen hver kveld etter at hun har lagt seg, så jeg slipper mørke ringer rundt øynene og så jeg slipper dårlig samvittighet når jeg ærlig må innrømme at jeg er litt sliten. Ja, jeg er litt sliten. 7 timer er kanskje ikke nok, men det er en begynnelse og det gjør godt å kjenne på følelsen av å savne henne, å kjede seg uten henne og å glede meg til å hente henne igjen. Om litt. Først mer kaffe i sola med pus og stillheten. I dag skal jeg nyte å ha fri i mellomrommet mellom ferie og hverdag.

Bypåske på bygda er nesten som å være på hytta

Bypåske er rett og slett en brillefin måte å feire påske på. Særlig når byen egentlig er bygda, når kåken ikke er større enn utedassen på en gjennomsnittlig norsk hytte i fjellheimen slik at man klarer å skape en autentisk hyttestemning og når engangsgrillen setter fart i pølsene i snøskavlen i hagen rett ved parkeringsplassen som ligger nedi dumpa bak knausen som er nesten like stort som et fjell. Bypåske nærmere fjellheimen kommer man ikke når man nesten er på hytta og nesten er på fjellet, tenker jeg mens jeg samler fregner på nesen og teller minutt til jeg skal trykke nok en bit Kvikk Lunsj ned i magen. Sjokolade oppbevares best i magen. Det er vitenskapelig bevist.

foto: Vinterverket

Bypåske er helligdagsfryd når nesten hele byen er din lekeplass fordi alle de bråkete menneskene er på hytta og på fjellet. «Står dere på ski?» De ler av meg. Det er ingen som står på ski lengre. Alle kjører scooter og her nord i nord er det scooterbonanza der alle kjører dit man lyster å kjøre. Det er en merkelig verden her oppe så vi går på ski. Vi og den gamle mannen med hund. Vi hilser på hverandre i løypa der vi sammen går de få hundre meterne bort til akebakken. Mannen med hund er visst også fan av bypåske. Han minner meg litt om morfar der han går kledd i en Fjellanorakken av det gamle slaget. Jeg har en akkurat lik anorakk liggende hjemmet i skapet. Den er fra 50-tallet. I dag går jeg i ullgenser og boblebukse. De fancy folkene med de fancy klærne er på fjellet og det gir rom for sånne som meg til å tråkke på ski i komfortable klær som verken er fancy eller særlig nye. Den gamle mannen har røde gamasjer og jeg liker ham. Når han kommer på retur vinker vi og hilser igjen. Neste dag drikker han en kopp kaffe med oss. Bypåske gir deg mulighet til å bli kjent med nye mennesker. Trivelige mennesker som også nyter stillheten i den folketomme byen.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Bypåske er tiden for å ake fra toppen av akebakken og hyle så høyt du bare klarer når det suser avgårde. Det er nesten ingen som hører deg uansett, bortsett fra de andre luringene som heller ikke har forlatt «åstedet» og de trenger litt støy så de ikke glemmer hvordan det høres ut og opplever å bli Sivjensensjokkert når hverdagen kommer ramlende over oss igjen, så det å hyle som en fjortis høy på Justin Bieber er en smal sak i høy fart ned bakkene. Det er tiden for å spille brettspill, male påskeegg, høre på Tori Amos, tenne stearinlys og å grille pølser med gode naboer som heller ikke har rømt byen. Bypåske er langt bedre enn sitt rykte og når man bor i byen på bygda så kan man nesten ikke komme nærmere hytteferie i fjellheimen. Bypåske er eldorado på bygda.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Vi elsker bypåske ♥

foto: Vinterverket

Når man surrer rundt i mørket

Kjedsomhet er en enmannsbedrift….

Lydig slukker jeg alle lysene på slaget halv ni. Jeg er oppdratt slik at man gjør det man får beskjed om så jeg slukker lysene, slår av tv, skrur av pc og tenner stearinlys. Det blir riktig så koselig og jeg er godt fornøyd med at jeg bidrar med noe i det minste. Jeg kan ikke leve på Isbjørnfadder-bølgen i en evighet så dette er mitt bidrag på denne siden av sommeren. Så må jeg på do.

Å gå på do med stearinlys er en selsom oppgave. Hvor setter man lyset for ikke å brenne ned kåken eller svi håret, eller det som verre er, og hvor er dopapiret. Hvor er dopapiret? Og hvor er doen? Er lokket åpent eller lukket? Jeg vegrer meg for å strekke ut hånda i fare for å treffe på dovann. Jeg ser ingenting. Lyset lager skyggebilder på veggene som blinder meg. Jeg gir opp og i mørket noterer jeg «lommelykt» på en liten lapp i det mørke kjøkkenet. Hvordan overlevde de i gamle dager? Strømlause og med utedo. Jeg grøsser. På den positive siden så var de aldri i fare for å treffe på dovann i mørket.
Jeg grøsser igjen og snubler inn i stua, fortsatt i mørket.

foto: Vinterverket

Tromm, tromm, tromm…. Jeg trommer med fingrene mens jeg lærer at tiden går sakte i mørket. Jeg kjeder meg for tiden går så ulidelig sakte uten kaffe. Jeg angrer på at jeg ikke var mer forberedt og kokte kaffe før dette satte igang. Åhh, jeg har så lyst på kaffe! Kanskje jeg har en liten klunk med rødt som står og skjemmes i skapet? Det har jeg og tiden går litt raskere med litt rødt i glasset. Puh! Jeg gjør en god gjerning og så kommer jeg på klesvasken. Og oppvaskmaskinen som skulle vært satt i gang… Godt at jeg har varme i det minste. Så må jeg tisse, igjen. Jeg bestemmer meg for å holde meg. Prosjektet med stearinlys på badet var alt for meget.

Iløpet av den lille timen det tar meg å drikke et lite glass med rødt og å brenne ned noen gule påskelys i fjor som nesten setter fyr på min nyinnkjøpte påskekrim om Kolbjørn Kristiansen finner jeg en merkelig ro der verden utenfor nesten opphører å eksistere. Det er som om det bare er meg i hele verden. Meg og stillheten. Det gjør godt. Jeg trengte en påminnelse om hvor strømmen kommer fra og hvor mye livet mitt er avhengig av strøm. Tror nesten ikke jeg hadde overlevd uten og det skremmer meg litt. Jeg er et bortskjemt lite troll som ikke vet å sette pris på alt jeg har og alle mulighetene jeg har i ett av verdens beste land å bo i. Jeg tar ting for gitt uten å engang reflektere over hvor heldig jeg er og der i mørket bestemmer jeg meg for å gjøre mer. Så jeg sitter litt til.

Når jeg slår på lyset igjen er det første som slår mot meg er en lapp på kjøkkenbordet som sier «lommelykt» med bokstavene på skakke. Jeg legger den i lommeboken sammen med Visakortet og priser meg lykkelig over at jeg ikke levde i gamle dager. Jeg hadde ikke overlevd uten strøm, kaffetrakter, vaskemaskin, eget Visakort og røde tusjer som man kan bruke til å skrive ned det man trenger som mest. I dag trengte jeg kjedsomhet, lommelykt og ettertanke. Det gjorde godt og er en medisin jeg kan anbefale. Eneste bivirkning: Du kan komme i fare for å også gjøre noe godt for miljøet.

Kjedsomhet er en enmannsbedrift som kan gå i pluss.

foto: Vinterverket