Hest er best?

Jeg kan fortsatt huske den lammende skrekken som om det var i går. En nesten altoppslukende redsel og frykt for hva jeg hadde i vente når kusinen min med stjerner i øynene kunne fortelle med hviskende gledeshyl langt etter sengetid at jeg skulle få hest i bursdagsgave. Hest? Hva iallverden skulle jeg med en hest??

Jeg kan med hånda på hjertet og med hjertet i hånda si at jeg aldri har vært en hestejente. Hest er kanskje det skumleste dyret jeg vet om med sin store kropp og noe uberegnelig jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men jeg vet at hesten vet og at den kommer til å angripe meg når jeg minst venter det. Et lunefullt vesen, denne hesten som alle jenter tydeligvis liker. Og mens kusinen min fortsatte å snakke om hesten som skulle komme ridende langs veien som hadde minst ti år til med ventetid før asfalten slo til trakk jeg dyna lengre og lengre over hodet. Hest. Sukk. Ingenting gjør meg mer redd enn hester og det var ikke uten grunn at jeg gjemte bladene fra Ponniklubben uåpnet i en eske under senga. Jeg hatet hester. Kusina mi elsket hester og hun var alt man kunne drømme om i en kusine, bortsett fra hestegreiene, så jeg spilte med så godt jeg kunne. Hvor skulle jeg ha denne hesten? Hva skulle jeg med en hest? Kunne jeg gi den bort? Kunne jeg bytte den bort i noe annet? Bøker og ballonger….

foto: Vinterverket

Lørdag kommer med sol, skyfri himmel og strålende vårvær med 10 grader når vi bestemmer oss for å dra opp til sentrum. Det er duket for festivitas i sentrum i dag med lek, boller, saft og morro for de minste. Jeg gleder meg mest til en lørdag uten turbukse, uten sand i håret, uten svidde pølser og en lørdag der jeg nydusjet kan sminke meg, ta på meg upraktiske sko og knallrød veske for en tur i byen. Forventningsfullt tropper vi opp til yrende liv, masse barn og boblende glede. Hun som er minst jubler seg av seg skoene og opp i hoppeslottet. Jeg ser kul ut i solbriller og nyter en kaffe i sola. Åhh, byliv på bygda er så sinnsykt stas!

foto: Vinterverket

Sann mine ord for der, rett bak meg, nesten i håret mitt kommer bygda nærmere og nærmere med digre pust i nakken og et vrinsk som får kaffen til å komme i revers ut av nesen. Mitt største maretitt! Hesten!!
«Jeg VIL ri på hesten!» Hva gjør man når de små håpefulle vil gjøre noe som gjør deg lammet av skrekk? Jeg har mest lyst til å gjemme meg, men voksen som jeg innbiller meg å være så tar jeg henne i hånda og moter meg opp til å se skrekken i hvitøyet. De har jo jenter, som ser riktig så trivelige og snille ut, som leier disse fryktinngytende dyrene og kanskje hun uansett er for liten. Hun er for liten! Hurra! Det er min redning. Jeg kan kjenne at motet stiger og lander som en sten med «neida, hun er ikke for liten, det går så bra». Den snille jenta med den skumle og svære hesten smiler og løfter henne opp på hesten. Sånn ja, det gikk jo greit. Jeg trenger ikke nærme meg noe mer for mamma venter her. «Du går bare med oss, holder deg helt inntil hesten og passer på at hun holder seg fast og ikke detter av hesten». Jeg ser på henne som om hun er gal og nettopp har bedt meg om å svømme i et haibasseng ikledd baconbikini.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Hun sitter så stolt på hesten. Hun er 3 år og rir som en konge, stolt som en hane og vakker som en prinsesse. Min egen lille Ruskesara på hesten og jeg går ved siden av som en pingle. Hun ser plutselig så stor ut. Hun er stor og jeg er så liten med nevnene utpå tuppene på de upraksiske skoene som jeg forsøker å balansere så langt fra hesten som jeg bare kan samtidig som jeg passer på henne. Jeg tråkker nærmere. Nærmere hesten, som egentlig ikke virker så ille farlig, mens jeg fortsatt kan huske den enorme gleden og lettelsen da jeg ikke fikk hest, men et lommespill. Aldri før har jeg blitt så glad for et lite blått spill som akkurat kunne passe i en bukselomme for hva skal man med hest? Jeg ser på hun som sitter smilende på hesten og plutselig skjønner jeg alt. Vel, ikke alt, men jeg skjønner litt mer om dette med hest og kanskje kan jeg lære meg å like hester så jeg takker ja til informasjon om barneridning. Jeg takket ja som den voksne jeg innbiller meg å være.

Det er en time igjen til midnattsol når jeg sitter på trappa med en kopp nykokt kaffe. Skrekken og lammelsen har nesten sluppet taket og erstattet seg med et lite snev av mestringsfølelse. I dag har vi vært flinke, sier jeg til meg selv og med en mindre nesestyver i hoppeslottet så kom vi dagen vel i havn. Noen erfaringer rikere.

foto: Vinterverket

Vi går på nordnorsk tid

I Finnmark varer den mørkeste mørketiden i nesten 2 måneder kun avbrutt av jula med julelys og en halvtime med blåtimen sånn midt på dagen. I nesten 2 måneder lever vi i snø, kulde og svarte natta. Det er uutholdelig og hadde det ikke vært for gulroten i enden av mørket så tror jeg vi ville visnet på rot her oppe.

foto: Vinterverket

I slutten av oktober går bygda i dvale og forblir der til de første glimtene av dagslys og sol kommer tilbake i slutten av januar. Det er som om vi endelig kan komme opp for å trekke pusten etter en lang hvile i limbo med mye innesitting, snø, kulde og et mørke som omslutter alt og alle. Med dagslys og sol kommer det enda mer kulde. I fjor ble det så kaldt at en liten tur på 2 minutter var nok til å forfryse både fingre og nesehår. Å forfryse fingrene gjør sabla vondt skal jeg si det og etter det lærte jeg at votter er obligatorisk uansett hvor kort turen måtte være. Fingrene tiner opp når påskeværet kommer med enda mer sol og enda mindre kulde. Så kommer våren og livet er atter en gang på solsiden i nord.

Vår i nord er en himmelsk seanse. Det er gjørme, det er vått, det er grus og det er mengder med råttsnø. Ingenting av dette er noe vi bryr oss nevneverdig om for vi har dagslys, blå himmel, sol og gode dager. Det er på disse gode dagene at jeg stiller meg inn på «nord-norsk-tid». «Nord-norsk-tid» er tidssonen der tiden opphører å eksistere på gode dager. Det er dager der ungene kan være ute så lenge de vil, leke til de stuper, sykle i gata til sola går ned (som på ekstra gode dager er aldri), kveldsmat på trappa til ukristelige tidspunkter og å dra opp til elva alt for sent kun fordi det er godt vær og godt fiske. Rutiner og tiden, som ofte henger sammen, forsvinner som dugg for solen når man må utnytte soldagene som er for vi vet aldri om det blir den siste på denne siden av høsten.

foto: Vinterverket

Våren er favorittiden min! Jeg elsker våren som kommer med snøsmeting og lengre dager. Det er nesten som om vi blir gitt tid og den ekstra tiden skal man ikke kaste bort. Den må vernes om, brukes vettugt og hva er mer vettugt enn å være ute til selv måsen sovner.

Uansvarlig å kaste alt på båten når våren kommer? Nei, egentlig ikke. Når man lever nesten halve året i mørket store deler av døgnet, 2 måneder i mørket hele døgnet, i metervis med snø og en gradestokk som kryper mot -30 så er det lov å være ellevill når tela slipper tak. Jeg elsker friheten som våren gir. Frihet til å være ute så lenge man vil og friheten til å droppe rutinene når vinterstormen tar en pause for å gjøre plass til lukten av epler og vårstemning. Det er vår! Vi er fri!
Jeg jubler mens jeg ser siste rest av vinter forsvinne med sola og vi stiller klokken over på norsknorsk tid. Det er den beste tiden som finnes.

foto: Vinterverket

Små barnehender som fører til dirrende harme

17.mai. For meg er 17.mai nye vårklær, glade mennesker, små barn med store forventninger, latter, glede, pølse med brød, gnagsår, korpsmusikk, det siste snøfallet før sommeren, folkemusikk, vondt i magen, gode venner og familie. 17.mai er på en måte som å være på skitur der alle er sammen, vi hilser i løypa, smiler og er glade. Vi er sammen uansett hvilen anorakk vi har eller hvilket merke skiene våre har. Vi er sammen og vi gjør noe sammen. Vi gleder oss sammen og derfor er 17.mai er en av de beste dagene som finnes!

foto: aftenbladet.no

Jeg er glad i landet mitt, naturen, menneskene og jeg er glad for at jeg bor i Norge. Jeg er trygg på denne gleden så jeg er ikke avhengig av at andre tilpasser seg meg når nasjonaldagen skal feires. Mine følelser for Norge blir ikke noe mindre, noe dårligere eller direkte skitten av at voksne går kledd i andre land sine nasjonaldrakter eller at små barn vifter med andre land sine flagg. Det er ingenting ved dette som rokker det jeg står for eller det jeg tror på. Jeg blir ikke noe mindre norsk av at et barn vifter med et flagg fra Ukraina eller fra India. Jeg blir ikke noe mindre glad i Norge når en ung herremann går i en drakt fra Pakistan eller fra Somalia. Jeg mister ikke meg selv når jeg får servert svenske kjøttboller istedenfor norske kjøttboller i den klamme gymsalen før jeg vel hjemme i min egen stue setter meg ned i en sofa fra IKEA, surfer på mobilen fra Kina, har klær produsert i Thailand og drikker kaffe fra Brasil.

foto:side2.no

Jeg er veldig glad i 17.mai. Slik den var for jeg må innrømme at jeg lar meg påvirke. Jeg lar meg påvirke av dem som mener at 17.mai skal være som en rigid barnebursdag der det settes strenge regler for antrekk, oppførsel, lek og morro. Man kan ikke gjøre som man vil, må vite, for her skal det feires innenfor boksen. Alt utenfor som fortsatt rommer glede, inkludering og mangfold er respektløst, idioti og frekkhetens nådegave. Er man redd for i miste noe om man tenker litt utenfor boksen og tenker litt nytt? Er det virkelig å ille at barn også kan flagge med sitt opprinnelsesland på 17.mai? Jeg nekter å tro at barna planlegger et statskupp av 17.mai med svenske og indiske flagg som deres våpen i kampen mot det norske og mot nasjonaldagen. Er det ikke en liten del av kulturen vår, en kultur vi ønsker å bevare og å verne om, som sier noe om inkludering og om å vise forståelse for barna? Eller er vi bare redde og engstelige fordi vi har oppdaget at integrering slett ikke betyr assimilering. Det norske språket kan være kinkig innimellom, jeg skal være enig i det.

Norsk kultur er stadig i utvikling og i bevegelse slik de fleste kulturer er. Vi endrer oss, vi tilføyer noe nytt, vi plukker opp ting fra andre kulturer som vi gjør til vårt eget og vi tilpasser oss den verden vi lever i. Vi sitter ikke ensomme på berget med folkemusikken, flagget og Knut Hamsun i hånda. Vi lever i et land med mange ulike kulturer, mange sammensmeltinger av ulike kulturer og vi bor i et land som har opprinnelse i to ulike kulturer, det samiske og det norske. Så hva er det med akkurat 17.mai som gjør oss så usikre på hva det vil si å være norsk at vi trenger det norske flagg på hvert ett hjørne og i hver en hånd som en påminnelse om at vi er norske og vi bor i Norge? Blir vi mindre norske om vi ser det samiske flagget eller det danske flagget i barnetoget? Å hedre Norge på nasjonaldagen med et flagg fra hjemlandet eller fra opprinnelseslandet er en stor gest i mitt hode. Å flagge med eget flagg for å feire Norge og det flotte landet vi bor i er ikke ensbetydende med at man vi fjerne det norske på lik linje med at det amerikanske ikke vil forsvinne når nordmenn flagger med norske flagg 4.juli. Kanskje vi kan lære noe mer enn Valentines Day, rock`n roll og hamburgere av amerikanerne?

Å feie at et land er fritt, uavhengig og selvstendig er neppe den rette dagen for å ta fra barna sin frihet, uavhengighet og selvstendighet. For hva har vi å feire da? Bursdag og flaggdag? 17.mai er ikke Norge sin bursdag. Norge ble født lenge før 17.mai og det nærmeste man kan komme Norge sin bursdag må nesten være den samiske nasjonaldagen, 6.februar, ettersom ryktene sier at samene var her først. 17.mai er dagen vi feirer for uavhengighet, for grunnloven og for at Norge er et fritt land. Jeg er glad i Norge og i det norske. Jeg er mindre glad i de merkelige og usikre nasjonalistiske følelsene som dukker opp blandt fjern og nær hver vår. Jeg er trygg i mitt norske jeg. Er du?

3 år med Lykke

I morgen har jeg vært mamma i 3 år. 3 år med mange oppturer, nedturer, gleder, latter, tårer, frustrasjon og flere oppturer. Men har jeg blitt lykkeligere av å være mamma? Har jeg det?

foto: Vinterverket

Jeg var lykkelig før jeg fikk barn. Venninnekvelder med vin, sko med stilett, lønn som kunne brukes bare på meg selv, is til frokost, sene netter på nachspiel, filmmaraton en hel lørdag i pysjamas, spontane reiser, middag når jeg ville og det å sitte i stillhet med avisen og en god kopp kaffe på cafè en lørdag formiddag. Å være uten barn er slett ingen tilstand av ulykkelighet og evig lengsel etter barn. Det er en bedagelig og egosentrisk lykke hvis eneste bekymring var å prøve å få tak i konsertbilletter på kort varsel. Lykken var å kunne sove lenge, dusje lenge, gå på do i fred, ha lysestaker av glass og kunne lese en hel bok uten at sider var revet ut eller fargelagt. Med tusj. Lykken var å rekke bussen til jobb.

Når man har barn rekker man stort sett aldri bussen. Man rekker egentlig ikke så mye når man har barn og ikke har logistikken i orden. Jeg sliter fortsatt med logistikk.

Jeg er lykkelig nå også. Men er jeg lykkeligere? Oppnår man høyeste sum på lykkeskalaen av å skifte bleier, nattevåk, evig legobygging, krigen om påkledning, kjøttboller på gulvet, melk i håret, manglende barnehageplass, skrik, skrål og lakenskrekk. Er det det man kaller å være lykkelig? Blir man lykkelig av å stå opp kl.05:30? Jeg tror ikke det. Å bli vekket med en legokloss i hodet gir ingen lykke.

foto: Vinterverket

Å ha barn gir mer bekymringer. Plutselig tar jeg meg selv i å bli bekymret over fremtiden, miljøet, parabener, hodeskader, nok penger på sparekonto og egentlig det meste. Uansett hvor avslappet jeg later å være så er hodet fullt av bekymringer over det meste. Er maten ren nok, kan hun skolde seg på badevannet, var det hette på genseren hun hadde på seg i barnehagen, er brødet sunt nok, spiser vi nok fisk, pusser jeg tennene rett og når vil hun falle og virkelig slå seg. Er jeg en god oppdrager, er jeg en trygg voksen, er jeg en god mamma, er hun glad i meg…? Så kommer tårene. Det var i dag hun virkelig falt og slo seg. Det er langt flere tårer. Før gråt jeg nesten aldri. Nå gråter jeg når jeg ser triste barn, fattige barn, hører «Rocket man» med Silje Guldbrandsen og når jeg sveiper innom bloggen til den berømte fotballfruen hvis mann jeg aldri har hørt om. Slanking, slankepress, kvinnelige forbilder som veier på minussiden og som ellevilt skeier ut med en halv valnøtt til lørdagskos skaper igjen flere bekymringer så vi leser om muldvarpen som fikk bæsjen i hodet og så ler vi høyt. Latteren sitter mye løsere enn før. Jeg ler av de små tingene. Hverdagstingene. Som balansert litteratur med latter.

Jeg befinner meg i en situasjon jeg har fått mer av alt. Jeg er mer bekymret, jeg er mer glad, jeg er mer trist, jeg gråter mer og jeg ler mer. Å være mamma er en lek på kanten av ubalanse der man oppdager at man ikke er mer lykkelig, men finner en annen dimensjon av lykkelighet. Som små, varme hender rundt nakken i en diger bamseklem, når hun som er minst plutselig hører etter den ene dagen slik at man ikke kommer forsent fra dit man er og til dit man skal, en stille stund med en bok, hverdagsdansing midt på gulvet, smilet og latteren når du blåser bort den dumme dagen med såpebobler midt på kjøkkengulvet. Smilet til hun du elsker høyere enn himmelen.

Jeg er ikke mer lykkelig. Jeg var lykkelig også før jeg fikk barn. Jeg har en annen lykke nå, jeg har mer av alt.
Den beste Lykke ♥

foto: Vinterverket

Det magiske Tingelingtreet

Klokka 05 på en fredags morgen vekker hun meg for å stolt proklamere at nå er hun stor pia og klar for å slutte med sutta, eller smokken som mange sier. Jeg gjesper, gnir sandpapiret ut av øynene og kreker meg opp av senga. Dette er en gylden sjanse jeg ikke kan gå glipp av for jeg vet at jeg har vært alt for slepphendt med sutta og det er ris til egen ræv. Så jeg kommer meg opp og sier at da må vi besøke Tingelingtreet.

foto: Vinterverket

«Hva er Tingelingtreet, mamma?» Hun ser på meg meg store øyne. Tingelingtreet er et magisk tre der man kan henge opp sutta og så kommer Tingeling for å hente dem. «Bruker Tingeling sutta?» «Nei, Tingeling bruker ikke sutta, men hun henter dem og så gir hun dem til babyene som trenger sutta. Nå kan hun komme å hente dine». Jeg smiler mens vi kler på oss og snakker om Tingeling som har sekken full av sutter fra store gutter og jenter som hun gir videre til alle de små babyene som trenger dem. «DA blir babyene glade!» Hun jubler. «Ja, da blir babyene glade».

Før måsen står opp opp har vi trasket i en halv meter med snø bort til Tingelingtreet. Hun sier at vi er i Vinterskogen og det kan stemme bra det der vi står omkranset med snø og is. Vi kan henge opp sutta i Vinterskogen og så tar Tingeling dem med til den magiske Drømmehagen. «Jeg vil også til Drømmehagen». Hun ser på meg med store øyne og snø til oppunder armene. Dessverre så bor vi i Vinterskogen. Så henger vi opp sutta i treet og hvisker at de må ta godt vare på babyene.

Når hun kommer hjem fra barnehagen venter en overraskelse. Tingeling har hentet alle suttene og som en liten takk har hun lagt igjen vinger.

foto: Vinterverket

Pollyanna møter Madonna

Når Justin omsider har forlatt åstedet er det dags for å ta fatt på husmoroppgavene i heimen. Og så har reglene endret seg, igjen….

Å være husmor er ikke husmor nok i seg selv. Nå skal man attpåtil være sexy med en lukt av grønnsåpe, kanel og ferske epler fra egen hage. Ferske epler har jeg ikke så jeg setter skautet på hodet og presser en halv sitron mot halsen. Den lukter litt muggen, men det er i det minste en type frukt og en vassekte husmor skal lukte frukt når hun både kan luke i bedet og melke kua. Å være husmor var mye enklere før. Da kunne man bare sette alle 10 ungene i arbeid. Da hadde man tid til å være sexy og bruke dagen til å drysse kanel i håret så man alltid luktet som gjærbakst og slåttegrøt.

foto: Vinterverket

Å stelle seg til en sexy husmor er en tidkrevende affære. Hvordan får disse damene tid til å vaske, rydde, bake, luke, stelle, tørke, rydde litt mer, lage mat, vaske klær, hus, hjem, mann og barn? Bare det å bli sexy tar nesten halve dagen og vel så det når klokka har passert 14 og oppvaskmaskinen fortsatt er okkupert av rene kopper og kar. Kanskje det er husmorjobben i seg selv som er sexy, men hva er egentlig så sexy med matrester og hår i sluken? Det begynner å svi på halsen. Det var nok ikke så lurt med sitron. «Man må lide for skjønnheten». Jeg kan høre ordene til mormor puste meg i nakken så jeg tar meg sammen slik en ekte husmor gjør. Hun tar seg sammen, er perfekt og har ting på stell. Kanskje knestrømper vil gjøre susen på sexyskalaen når hybelkaninene skal bort?

foto: Vinterverket

Jeg kjenner meg lite sexy som husmor og jeg er sliten etter dagens økt. Å være sexy og å være husmor er to oppgaver som er alt for slitsomt for en enkel jente på bygda. Slår man disse to oppgavene sammen blir det uoverkommelig. Er det noe i veien med innstillingen min? Jeg tror kanskje det når jeg sliter med å finne et snev av sexy i vaskefiller, gjærbakst som sitter under neglene i ukesvis, dovask og en real revolusjon i fryseboksen. Det kan være fordi jeg ikke lukter friske epler, tenker jeg. Eller har jeg blitt lurt? Har jeg blitt lurt av trauste husmødre som innbiller seg selv at husvask er sexy? Vel, de lurte nesten meg også. Jeg tror jeg må sove litt så nå.

foto: Vinterverket

ALT kan utsettes med Justin Bieber

Er det noe jeg har lært iløpet av den siste tiden så er det alt ALT kan utsettes med Justin Bieber. Har man tilgang på Justin Bieber så kan man tillate seg å ta rot være rot, studier være studier, la oppvasken formere seg og man kan la kaninene under sofaen formere seg i fred for ALT kan utsettes med Justin Bieber og det er en religion jeg godt kan like. «You know you love me, I know you care. Just shout whenever, and I’ll be there. You are my love, you are my heart. And we will never, ever, ever be apart….»

Man må bare elske Justin Bieber og alt man slipper å gjøre bare man har Justin i nærheten.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Egentlig hadde jeg store planer for dagen. Rydde i gangen, skifte på senga, rydde badet, vaske klær, ta oppvasken og så hive meg i lesingen. Flink husmor og flink student var på plakaten i dag helt til noen rev ned plakaten og erstattet den med en diger plakat av Justin Bieber. “Go with the flow”.
Jeg elsker at man kan utsette ALT med Justin! At man bare kan slippe alt man har i hendene og la ting gå sin skjeve gang når Justin er på besøk, for når Justin stikker innom er det ikke tid og rom for trivielle saker som rydding, hygiene, studier og slitsomme tanker om fremtiden og sånt. «For you, I would have done whatever, and I just can’t believe we’re here together»

foto: Vinterverket

Til og med søvn blir utsatt med Justin. Eller var det katten?

foto: Vinterverket

Jeg lar Justin være Justin, han er nyttig til sitt bruk, men nå fortjener jeg virkelig en pause og nyter resten av dagen da ALT kunne utsettes med en kopp kaffe sammen med min gode venn Ole Paus. Og så håper jeg at Justin stikker innom snart, sånn gjerne rundt eksamenstider.

Å dele på elendigheten gir lykkeligere mennesker

Vi er alt for lykkelige. Vi er så lykkelige at det nesten ikke er mulig å bli mer lykkelig. Vi er euforiske med tekst og bilder. Vi er smilende, lykkelige og enormt happening. Når vi er på Facebook. Bare på Facebook.

Det er ikke måte på hvor mange ganger vi skal måtte bli fortalt at det er unaturlig å være lykkelig, det er en fasade, det er falskt og det nærmest er motbydelig ekkelt med glade mennesker i skibakken og på fest. Ingen er glade og lykkelige hele tiden. Sant nok, men hva vil du vite og hva er man forpliktet til å dele. De fleste vet at ingen er sin Facebook-status, men vil det gjøre deg mer lykkelig om naboen byttet ut «glad og feststemt i skibakken» med «sliten etter å hatt rennaræv i hele natt». Du vil kanskje humre litt og bli lykkeligere. Eller vil du se for deg naboen i fosterstilling på badet med en ekkel smørje rennende ut av veslefjeset. Et bilde som for alltid vil brenne på netthinnen din. Vil du vite det om naboen din og er naboen din forpliktet til å dele dette med deg og alle de andre 800 vennene han har.

foto: Vinterverket

Å være ærlig er en god egenskap. Å ikke ville dele alle aspekter ved privatlivet er rett vi har. Det betyr ikke at vi er mindre ærlige av den grunn, for vi lyver ikke. Vi siler. Verken du eller jeg forplikter oss til å dele alt, heller ikke på Facebook. Vi kan sile og vil vi ikke si noe om at den siste kjønnsykdommen vi pådro oss på siste nachspiel eller om minus på bankkonto, men heller si noe om gule tulipaner på en fredag eller om en koselig telefon fra bestemor så er det valg vi står fritt til å ta. Er vi dårligere mennesker av den grunn? Er vi fasadebyggere og falske? Eller er vi optimistiske pessimister som evner å se det positive selv når man har rennaræv, en halvferdig rotfylling og en eksplodert yoghurt i den nye veska som førte til minus på konto. Igjen.

Er det typisk norsk å være jevnt over mellomfornøyd på kanten til misfornøyd? Trives vi best når vi kan klage og lytte til andre som klager? Klager over været, mangel på vær, for varmt vær, for kaldt vær, for mye snø, for lite snø, for lite sol, solbrenthet, bensinpriser, mangel på bensin, mangel på billig alkohol, lange køer for å kjøpe alkohol, lange sykshuskøer, dyr mat, mangel på mat, for mye mat, tjukke mennesker, tynne mennesker, ungdommen nå til dags, barn, barnehager, sykehjem, ansatte, innsatte, tilsidesatte og utsatte. Vi lever for å klage og de som velger å fokusere på noe annet har frekkhetens nådegave når de trykker det opp i trynet på folk. Tryneboka er på mange måter djevelens verk der de positive og glade plutselig har fått fritt spillerom. Hva har skjedd med den norske klageånden? Eier de ikke skamvett disse menneskene som finner glede selv i en flis i fingeren??

Jeg skal herved på foran som et godt eksempel. På torsdag skrev jeg følgende: «Livet består av helg og 17 undervisningsdager igjen til eksamen. Hoi hvor det går!». Det jeg mente å si var «jeg er i seriøst trøbbel! 17 undervisningsdager igjen og jeg har ikke åpnet en bok. gleder meg heller ikke spesielt mye til nok en helg med trassunge og legobygging». 8.februar skrev jeg: «Skal verken til Amsterdam eller New York, men har vært en time i Finland og har sekken full av godis. Skal ikke mer til for å glede en enkel pike fra bygda….;)». Det jeg ærlig og brutalt burde skrevet var: «jeg må sinnsykt på do, sjåføren kjører som et svin og jeg lengter hjem. ps. tror jeg har urinveisinfeksjon. det svir noe så grønnjævlig i ho lille laura når jeg tisser». Jeg skal skjerpe meg. Jeg skal velvillig begynne å dele fra alle hjørnene av livet mitt og kanskje med noen bilder eller to av elendigheten. Jeg vil gjøre alt for å gjøre andre lykkeligere og hvis deling av litt av min elendighet kan gi andre mennesker et snev av lykke så har jeg oppnådd målet. Det er slik det fungerer, er det ikke?

Koser oss i sola med aking i bakkene. Barnelatter, kos og herlige dager! foto: Vinterverket

Slik det virkelig var: Snømåking, kald kaffe og null pølser fordi den jævla engangsgrillen ikke ville tenne på i snøhaugen! foto: Vinterverket

Dekkskifteproblemer og snøtagging

Etter nesten 3 år som småbarnsmor begynner hodet å få nok ro og energi til å gro krøller igjen. Helt til PMS ankommer bygda og bilen streiker, igjen…..

PMS-varsel fra yr.no

Å ha bil er en heldagsjobb for er det ikke det ene så er det det andre og slik går man i sirkel fra vinter til vinter og to dager med sommer i midten av juli. I år kan det kjennes ut som om de to dagene kom i begynnelsen av april når svetten siler og armene verker. Ok, sånn her er det altså: Jeg har fiskebollarmer (bildebevis nr.1). Med fiskebollarmer er det lite styrke å hente (bildebevis nr.2). Med lite styrke får man ikke løsnet noe, bortsett fra ikke-eksisterende muskler slik at man ligger i fosterstilling med krampe bak bilen, og bilens flate dekk fortsatt står bom fast (bildebevis nr.3). Mitt første alternativ: Spør publikum. Kan noen hjelpe?

foto: Vinterverket

En time senere er dekket fortsatt både flatt og tilsynelatende limt fast til bilen. Universet prøver helt klart å fortelle meg en ting eller to. Å begynne å trene, finne en mann med muskler, med bilkunnskaper eller som er ansatt på en bensinstasjon som tilbyr mer enn pølser og snop, selge bilen eller selv tilegne meg en liten posjon med kunnskap om bil. Jeg benytter meg av det nest beste alternativet: Ring en venn.

Venner er god til mye og mangt, snille er de også, men dessverre er mine venner en gjeng med sveklinger. Har de ikke hørt om å trene? Såpass burde kunne klare å få til. Hva gjør jeg nå liksom? Er det ingen som tenker på meg? Huff, enkelte er så utrolig egosentriske og gidder ikke engang å trene for å bygge opp noen stakkarslige muskler i fiskebollarmene. Kanskje på tide med nye venner? Jeg bretter opp armene og drar til. Eneste som forflytter seg er litt tarmgass fra magen og ut i det fri. Så her ligger jeg altså på bakken i stilongs med jekken i hånda og fjerter. Et sjarmtroll uten like.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Tiden i mellom vinter og vår mens krøllene trekker seg tilbake bruker vi på å spraymale snøen. Eller «tagging» som det kalles i nord. Vi tagger der bevisene smelter slik at en henleggelse i mai er neste utvei. Vi er genuint late og uten muskelkraft.

foto: Vinterverket

Jeg bestemmer meg for å spare til sykkel…..

foto: Vinterverket

Nettdating på ville veier

Internettet er en genial oppfinnelse. Hadde det ikke vært for internettet så ville jeg ikke visst at matpakken ble lansert i 1932 av lederen for skolehelsetjenesten i Oslo som et obligatorisk måltid bestående av kneipbrød, smør, leverpostei, ost, brunost, gulrot, en skje tran og et glass melk. Jeg ville heller ikke visst at verdens største leketøysdistributør er McDonalds, at den gjennomsnittlige BH-størrelsen er 80D, at fargen som brukes mest til fargelegging i verden er blå og at kvinner som leser romantiske bøker har mer sex med sine partnere enn de som ikke leser slike bøker. Internettet gir uante muligheter til nyttig og viktig informasjon som man uten internettet mest sannsynlig ville gått glipp av. Puh! Godt jeg er på nett. Jeg elsker internettet og funderer på hva mer det har å tilby. Er det noe jeg har gått glipp av?

Nettdating. Jeg er en av de kjipe og sære som sitter hjemme hver kveld og hver helg i all min adferdsvanskelighet. Jeg har mer enn tid nok til å teste ut nettdating. Hva er konseptet med nettdating? Hvem er nettdaterne? Jeg bestemmer meg for at jeg ønsker å vite mer om dette mystiske fenomenet for nettdating er et rimelig ukjent terreng for meg.

foto: Vinterverket

Jeg registrerer meg på alle nettdatingstidene. Skal man først gjøre noe så gjør man det skikkelig. Å satse alt på ett kort er ren idioti så jeg slenger meg med på alt som er. Her skal det nettdates! Sirlig fyller jeg ærlig inn informasjon om alder, bosted, yrke, høyde og interesser. Jeg bestemmer meg for å legge meg på den ærlige linja så i friteksten forteller jeg litt om meg selv, hvem jeg er og hva jeg ønsker. Ikke så mye at jeg kan bli gjenkjent, hjelpes så flaut det ville vært, men nok til at en interessant mann kan få en idè om hvem jeg er og hva jeg står for. Krysser «nei» i boksen for religion og så er jeg klar.

Bachelor nr.1 er en klassisk kosebamse som liker turer i skog og mark, hjemlagd mat og som på grunn av kjip ekskone bor midlertidig hjemme hos mor. Jeg aner konturene av en som ønsker en ekstra mamma som kan vaske klær og smøre matpakker. Jeg sletter meldingen. Jeg har allerede ett barn og er ikke interessert i flere.
Bachelor nr.2 går rett på sak med mer selvtillit enn den lille smultbollen som regjerer i Nord-Korea og lurer på hvordan jeg stiller meg til analsex. Fysj, for en grisegutt. Han svarer med å kalle meg for en kjip jævla kjærring. Det er en betegnelse jeg kan leve godt med i denne sammenhengen.
Bachelor nr.3 skriver en lang avhandling om urettferdighetene i verden, om bensinprisene, innvandring og det evige gnålet om alenemødre. Han opplyser meg om at alenemødre er bidragssnyltere og at alenemødre får utbetalt nærmest millioner i året av staten. Vedlagt er et bilde som ligner mistenkelig mye på en yngre utgave av Brad Pitt. Flaks at jeg har internett for 5 minutter senere så kan jeg stadfeste at det er Brad Pitt. Man må bare elske internettet.
Bachelor nr.4 er sykelig opphengt i fotball. Han liker at jeg har rødlig hår og grønne øyne. Liverpool er laget og jeg er nesten flaggfargene.
Bachelor nr.5 er tydeligvis vel dreven i Google Translate, men spiller det noen rolle når han er en afrikansk prins med millioner på konto som han bare venter på å kunne overføre til min konto. Jackpot!
Bachelor nr.6, 7 og 8 er ikke singel, men har selvsagt en kone som ikke skjønner dem, som er vanskelig og en kone de skal forlate når barna er blitt store. De er alle tre sikre på at kona er utro. Jeg svarer at jeg ikke bedriver støttekontaktvirksomhet.
Bachelor nr.9 er ikke engang en bachelor, men en bachelorette. Blignsa jeg på en av de små boksene og satte kryss på feil sted? Ja, det gjorde jeg visst…. Sukk.

Nettdating er kinkige saker. Er det bare tullinger der ute? Innboksene mine fyller seg opp med meldinger fra menn som er supertrente, som er guder i senga, som elsker hjemmekos, som ligner på Brad Pitt og som er gode til å lage mat. Er de ikke supermenn så begrenser interessefeltet seg til alansex og gruppesex. Hvem er disse mennene? Disse go`bitene i Twistposen som lengter etter hjemmekos og uanstendige bilder mens de trener til Birken og sparer penger til neste guttetur til Liverpool og skyhøye barnebidrag når de skal skille seg fra kona. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ikke feilfri selv, så langt derifra, jeg er ganske så åpen om min manglende trening, at dårlige hårdager er i flertall, at selv ikke datteren min spiser mine hjemlagde brød og at jeg definitivt kunne trenge et kurs i sminke. Jeg har u-landspupper, sverger til fotformsko, drikker alt for mye kaffe og jeg er sløv med leggbarberingen. Med andre ord: Jeg anser meg selv som ganske normal, vel, bortsett fra at jeg kanskje er blitt litt kresen. Hadde det vært så galt å ta til takke med en mammagutt eller en fotballidiot?

Det var en lege i Buskerud som fant ut at matpakkene skulle bringes med hjemmefra. Og i starten ble matpakkene nøye overvåket av helsesøstre og lærere. Jeg er tilbake til normalen der jeg lærer flere fun facts om matpakker og andre nyttige ting. Nettdatingen er lagt på hylla. Jeg er både en og to erfaringer rikere. Det rekker. For denne gang.