Barnehagetante på høylys dag

Barnehagetanter er like mystiske og myteomspunnet som nissen, tannfeen, hobbiter, eskimoer, påskeharen, eksamensvakter og alver. De popper liksom bare opp på rett tid til rett sted, men ingen vet helt hvor de egentlig befinner seg og hva de gjør når de ikke er tilstede og utfører sitt virke og sitt kall i livet så sjokket er stort for hun som er minst når den ene tanten, som heller ikke er vår tante på skikkelig, plutselig dukker opp midt på gata på en helt vanlig hverdag utenfor barnehagetiden. Hun gaper. Peker og gaper, tydelig sjokkert over å se et slikt flott vesen på høylys dag i andre omgivelser enn i huset innenfor porten og bortenfor hagen. Så gaper hun igjen og hvisker: “Se mamma. Se”. Hun hvisker og sperrer opp øynene for det kan jo være at skapningen vil forsvinne som en drøm i løse luften dersom man er uforsiktig og skremmer den bort med høye rop eller i røyk om man lukker øynene bare i et lite sekund. Hun slipper hånden min og så blir vi stående helt stille. Hun bare stirrer som om det er det mest magiske og spennende hun noensinne har sett.

Når kvelden kommer og det er tid for å sove i fotenden av senga siden alle bamsene har fått hedersplassen på, ved og rundt hodeputa snakker vi lenge om det magiske. Tenk at vi så en ekte barnehagetante midt på lyse dagen. Hun jubler! Dagen i dag har vært bedre enn juleaften, 17.mai og lørdag med rosiner. Et mystisk vesen som kun eksisterer og lever på en bestemt plass, i barnehagen, åpenbarte seg for oss i dag på et helt annet sted på et helt annet tidspunkt enn forventet. Hun snakker lenge og jeg kan fortsatt høre henne fortelle alle barmsene den samme historien om igjen og om igjen lenge etter at jeg har slukket lyset, sagt “natta” fem ganger og lukket døra. En magisk dag. En merkedag.

foto: Vinterverket

About these ads