Mammaboksen

På internett leser jeg om tigerforeldre, helikopterforeldre, curlingforeldre, hockeyforeldre, skifedre, fotballmødre og det får meg til å undre på hvilken type jeg er? Jeg er litt streng, men ikke så veldig, jeg sirkler ikke rundt henne som en ørn og jeg lar henne få gjøre sine egne feil, jeg forsøker å lære henne rett og galt, men jeg overvåker henne ikke, og sport? Sport er fortsatt for idioter så noen fotball- eller skimamma er jeg ikke. Kanskje jeg en gang vil bli det, men jeg tviler sterkt på det.

Så hvem er jeg i foreldrejungelen når jeg verken er en tiger fra Kina eller en sport-entusiast med en fasinasjon for flyvende objekter med roterende vinger? Kanskje er jeg hun som hele tiden balanserer på kanten mellom alt og alle og som vingler litt mellom båsene fordi hun ikke helt finner sin plass? Eller er jeg en tigermamma eller en helikoptermamma i fornektelse? Hvordan vet man å finne sin egen plass der man kan hvile i solen med vissheten om at man har gjort en god jobb? Og når vet man om man har gjort en god jobb eller ikke?

Alle spørsmålene og alle båsene gjør meg forvirret. Hvorfor er det enkelte ting som kommer uten pakningsvedlegg og bruksanvisning?, tenker jeg mens jeg surfer både lille-hjernen og stor-hjernen, også bedre kjent som: internett, etter en knagg å henge rollen min på og en boks som er passe lang og bred for akkurat meg. En liten boks jeg kan identifisere meg med, og som kan være min rettesnor på veien, for det å være mamma kan være ganske så skummelt i seg selv.

Midt i en tankerekke hører jeg lyder fra loftet som ikke akter å gi seg med det første når man har tenner på gang og vovva ligger på gulvet der den så absolutt ikke skal ligge ifølge hikstene som jeg følger opp den bratte trappa til der hun ligger med øynene igjen og gråter i søvne. Forsiktig stryker jeg henne over håret. “Vargen ylar i nattens skog, han vill, men kan inte sova. Hungeren river hans vargabuk, och det är kallt i hans stova. Du varg, du varg, kom inte hit, ungen min får du aldrig. Vargen ylar i nattens skog….. Sov mitt barn, i bädden hos mor, låt vargen hyla i natten”. Og der, mens jeg synger “Vargvisan” som alltid roer henne ned, finner jeg MIN boks og MIN plass i foreldrejungelen. Jeg er en “røvermamma”. En “røvermamma” som alltid er der, uansett, og som alltid har “Vargvisan” når ting er litt på tverke og går litt trått. Har man “Vargvisan” har man det meste.