Det moderne slaveri

Det er nøyaktig 68 dager siden D-Dagen når jeg merker at abstinensene for alvor begynner å gi seg.

Takket være gode avledningsmanøvre, gjennopptagelse av heftig blyanspising og hyppige runder med frisk luft så er jeg, omsider, på bedringens vei selv om jeg med jevne og ujevne mellomrom tar meg selv i å se på klokka og sukke høyt over tapte minner fra en forums tid.

foto: Vinterverket

Det er utrolig hvor mye tid man får til overs når man, delvis grunnet latskap, ikke lengre kan nyte godt at de goder og gleder televisjonen bringer inn i de titusen hjem. En fornuftig sjel ville kanskje brukt tiden på å vaske, rydde, gå lange turer, bake og strikke lester til jul. Men siden det nettopp har vært jul og jeg er på tv-rehab når abstinensene river i kroppen mens jeg ligger søvnløs og lurer på om Lily Rush har klart å løse den siste kalde saken er tiden for å innse at jeg slett ingen fornuftig sjel er. Og på de verste dagene lakker jeg negler til sjålne øyeblikk sammen med Doug og Carrie på YouTube. Det er absolutt ikke noe jeg er stolt av og for å kompensere for mine fatale feilgrep så vasker jeg badet og bytter gardiner på slike dager. Jeg skriver og lover å aldri mer gjøre det igjen. Bot og bedring er neste punkt på lista.

Dager som kommer med Grand Prix og andre offentlige karaoke-tilstelninger er dager hvor jeg merker at jeg er på bedringens vei. Litt trist er det å måtte erkjenne at man står, og lever, på siden av Det Siviliserte Samfunn når viktige Drømmehagen-spørsmål tas opp i Stortinget, når plagiat beskyldninger rammer blonde smøyøye-sangerinner fra Høga Nord og når man detter ut av samtalen fordi man fortsatt ikke helt får tak i hvem denne Joddski (?) er. Men alt i alt så føler jeg meg vel på slike dager og har en merkbar mindre trang til å snike meg til tv-øyeblikk hos naboen. Og det er på de gode dagene jeg tar fotbad i absolutt stillhet og priser meg lykkelig over å være kvitt den lunge lasten som har hengt over meg siden Dynastiets dager (den gang det gikk på lørdager og ikke på onsdager).

Det har nå gått 9 uker og 5 dager og fortsatt fins de dager hvor jeg bare har lyst til å sette en diger parantes. Det er slike dager hvor rastløsheten og nervøsiteten over å kanskje aldri mer få nyte den gode lyden av sinte Tabloid-innringere, den trygge stemmen til Christian Borch og introen til Solveig som kanskje ikke kan hjelpe deg med så mye, men hun kan iallfall fortelle deg hvordan saken står i dag. Åhh, som jeg savner Solveig. Hadde hun bare kunnet hjelpe meg når nervene ligger utenpå kroppen og alt jeg kan tenke på er mandagens reprise av Derrick før jeg til slutt sovner av utmattelse med programbladet under hodeputa vel vitende om at morgendagen vil bringe nye utfordringer jeg må overvinne i kampen for å bli frisk og fri.

Og selv om jeg sverger til 12-trinnsmodellen så har jeg innsett at det beste trikset så langt er å se for seg lange sekvenser med feilmeldinger, irritasjon over manglende teksting, stadig bilde-hopping, på grensen til allsang og krampegråt når favorittprogrammet må vike for fotball. Hat mot fotball kan kurere den meste når man har dvd-spiller, fin utsikt og er hardere rammet av latskap enn av tv-slaveri!

foto: Vinterverket